Et Spøkelse forelsker seg, film fra 1946, Regi: Lillebil Ibsen, Tancred Ibsen

Handling: Norsk eventyrfilm og forvekslingskomedie regissert av Tancred Ibsen. Premiere i Oslo 26 august 1946. Per Aabel spiller en nevø som besøker sin tante på et et hjemsøkt gods. Det viser seg at han er til forveksling lik et av godsets spøkelser, og dette fører til mye moro. VG skrev mandag 9 september 1946: "«Et spøkelse forelsker seg.» Er en villig til å demont... Les hele

Handling: Norsk eventyrfilm og forvekslingskomedie regissert av Tancred Ibsen. Premiere i Oslo 26 august 1946. Per Aabel spiller en nevø som besøker sin tante på et et hjemsøkt gods. Det viser seg at han er til forveksling lik et av godsets spøkelser, og dette fører til mye moro. VG skrev mandag 9 september 1946: "«Et spøkelse forelsker seg.» Er en villig til å demontere hjernemassen og gi avkall på et hvert fnugg av sunn sans, og gi seg helt over til det mest sinnsyke sludder av verden, da kan en godt more seg over mange ting i "Et spøkelse forelsker seg". Men det forutsetter at en setter all tankevirksomhet ut av funksjon i den tid filmen varer. For en kan ikke godt snakke om noen handling i denne siste norske filmen, alt er «klin kokos», som de selv synger, og til tider litt vel meget kokos. Den tråd Tancred Ibsen og Paul Lorck Eidem har spunnet på er i tynneste laget, det er en god del cellull i den også, og den ryker flere ganger. Ideen med spøkelsene skulle jo gi anledning til en god del pussige scener, men dialogen mellom gespenstene i begynnelsen av filmen er så ulidelig lang at en mister lysten på alt som beter spøkelser temmelig tidlig. Lorck Eidem har lagt inn en god porsjon dagsaktuell jargon, og det er også et og annet ultragøyalt hikst å knegge over, men stort sett må en si at det er null sus i sakene. En skal være temmelig føyelig for å gå med på dette handlingsforløpet. Det virker så uklart og rotet, muligens med hensikt for å bryte ned den siste fornuftsmessige motstand hos tilskueren, for til slutt oppgir en å følge noen tråd i det hele tatt, men tar alt som det kommer. Med en aldri så positiv og velvillig innstilling til norsk film, må en likevel innrømme at det tekniske apparatet svikter temmelig vesentlig på flere punkter. Det er liten fantasi i fotograferingen, den er stillestående og ubehjelpelig, og lyd-gjengivelsen er til tider så uklar at en ikke kan oppfatte hva som blir sagt. Og det må dog være et beskjedent krav til norsk film i dag. Per Aabel spiller dobbeltrollen som filolog og spøkelse med vanlig dyktighet. Han har klart å lage en figur ut av den tynne materien. Det er en vill farsefigur, og hans mangehånde påfunn i beste Carl Johan Teater-stil får latteren til å rulle ustanselig gjennom salen. Hvordan han kan få en liten betoning på et ord uhyre komisk ! God hjelp har han i Wenche Foss...." Minimer handlingsreferat