Personvern og cookies

Filmfront.no er ansvarlige for dine data. Vi bruker coockies for å logge inn og innhente samtykke.

Vi bruker tredjeparts Cookies for:
- Høre podcast med Spotify
- Streamingwidget til Justwatch for å vise om hvilke streamingplatformer en film er tilgjengelig på.


|
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Den første julen i Skomakergata, norsk film fra 2023

Barn, Familie Spilletid: 95 minutter Aldersgrense: 6 år

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Underspalter:
- Barnefilm - Les flere.

Førjulskos for familien, med tyngre undertoner.

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 08.11.2023]

Året er 1945 og nordmenn skal feire jul i fred, for første gang siden krigen sluttet. En dag kommer ni år gamle Stine med toget til Skomakergata, men hvor hun alene og uten bekjente ender opp med å søke ly hos skomaker Andersen. Han er en gretten gammel surpromp som ikke blir glad for ubudne gjester, men litt etter litt klarer den freidige Stine å tine opp Andersen, samtidig som hennes egne hemmeligheter og fortid avdekkes.

Regissør Mikal Hovland (Kongsvika, Fjols til Fjells) har sammen med manusforfatter Maren Skolem (Fenris, Beforeigners) skapt en lun, varm og ettertenksom førjulsfilm om menneskelig samhold, viktigheten av å bli sett, og en drøss med andre gode moralske under- og overtoner. 

Å hoppe etter den kulturelle tv-skikkelsen Jens Petrus Andersen, opprinnelig spilt av Henki Kolstad og en julekalender som det norske folk trykket til sitt bryst, er ikke bare-bare. Da er det blant annet godt å se at Hovland, Skolem og co har gjort ham og Skomakergata såpass ny, at det for det meste kun er minnene og enkelte assosiasjoner som tar oss voksne med tilbake.

Nye Skomakergata har nemlig mer enn nok å både engasjere og sjarmere også dagens unge med, samtidig som et alvorstungt bakteppe lurer under overflaten her. 

Historien om unge Stine er nemlig den om en jente på flukt fra en tilværelse hun ikke trives i. At skomaker Andersen, etter mye om og men, tar henne inn i varmen, er en historie om håp og medmenneskelighet som passer filmen og førjulstiden ypperlig. 

Selv sliter også Andersen med sine kvaler og problemer. Hans datter, som for lenge siden flyttet til Australia, har han ikke hatt kontakt med på år og dag, og han har stengt seg inne i verkstedet sitt i lang tid. Kan høres ut som tunge saker, for en barnefilm å være, men faktum er at man har klart å skrive, sy og formidle dette alvoret godt inn i historien og karakterene, samtidig som man likevel aldri mister verken humor, vidd, varme eller sjarme på veien.

Det tar imidlertid kanskje litt tid før man “går med” på stil, form og tone her. Fremstillingen av barna og de voksne er som det ofte pleier, i hvert fall innen norsk barne- og familiefilm. Her er det de voksne som er klovnene, de dumme, klossete, barnslige og teite, mens barna er de snusfornuftige og skikkelige.

Så er også tilfellet med Stine, en ung, bestemt og handlekraftig jente, men som likevel føles litt annerledes på filmlerretet. Hun er ikke klassisk blond, langhåret og superfeminin, men skiller seg rett og slett mer ut, blant annet ved å være freidig, frittalende og som et friskt pust i denne gata.

I tillegg har hun en emosjonell og vond bagasje i kofferten, noe vi får vite litt og litt mer om, utover i historien. Og da vokser hun på oss, på et nivå undertegnede sjeldent ser innen barnekarakterer. Stine er rett og slett både litt vågalt og beundringsverdig skrevet, og gjort.

Den første julen i Skomakergata legger, ikke overraskende, opp til eventuelle oppfølgere og fortsettelse om Stine, Andersen og alle de andre i gata, flere også kjent fra originalserien. I tillegg er det også et knippe nye, som en liten familie som Stine raskt blir venn med, en litt “ond” og oppmerksomhetssyk sangerinne (spilt av Lene Kongsvik), samt flere andre som tilsammen gir assosiasjoner til Thorbjørn Egners rollegalleri fra Kardemomme By. Likhetene er nemlig påfallende, og skaper dette typete og litt klisjéaktige mangfoldet av karakterer som ikke nødvendigvis føles særlig moderne, ei heller alltid like interessant. 

Den første julen i Skomakergata føles først som å være laget for de aller minste, samtidig som filmen etter hvert vokser og blir mer interessant også for oss voksne. De alvorlige undertonene og skjebnen til Stine, i etterdønningene av krigen, bringer oss fort inn på vår egen tid hvor også krig og grusomheter raskt smelter sammen fiksjon og virkelighet. Når det nå nærmer seg jul, er det derfor vanskelig ikke å bli både berørt og ettertenksom rundt hva slags verdier som virkelig betyr noe, og i Skomakergata er det dette som også står i sentrum. Historien om Stine og Andersen brøyter ikke nye filmatiske marker, men har som barne- og familiefilm i våre dager, og for én gangs skyld, mer mellom linjene enn man kanskje skulle tro, og forvente.


Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,3 av 6 - 4 stemmer)

Kritikker i media

  • Den første julen i Skomakergata
  • Filmfront
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Klassekampen

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«There's Something in the Barn»

 

«The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2023 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.

   Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk