| 
Det har gått 24 år siden kollektivet var en storfamilie. Nå er det bare Göran og Klasse igjen, mens de andre synes å ha gått videre med sine liv i alle retninger. Men så inviterer Klasse i all hemmelighet kollektivet til Görans bursdag, og minnene spretter frem igjen, på godt og vondt. Noen har forandret seg helt, noen er også gått bort, mens andre igjen synes å ha stått dønn stille siden 70-tallet.
Lukas Moodyssons herlige voksen-aktige “coming of life”-versjon er tilbake, og med mange av de samme skuespillerne og karakterene som i originalen. Det har altså skjedd en god del på alle årene i mellom 1975 og 1999, men ikke alle har klart å gå videre…
Noen henger nemlig igjen i det som skjedde i kollektivet, enten det gjelder enkelthendelser, følelser eller relasjoner dem imellom. Moodysson kjører sin velkjente sosialrealistiske nedpå og naturlige stil, hvor filmatiske (inn)grep er begrenset ned til det minimale, ja ikke så rent ulikt dansk dogmefilm, eller dokumentar, for den saks skyld.
Replikkene virker slik blant annet mer naturlige, hvor karakterene ofte snakker i munnen på hverandre, slik man jo strengt tatt også gjør i virkeligheten.
Skuespillet er stort sett upåklagelig. Spesielt Göran, spilt av Gustaf Hammarsten, og den mentalt syke Lena (Anja Lundqvist), imponerer og tilfører en herlig bittersøt humor som både Moodysson og disse filmene er gode på.
Her er det flust å kjenne seg igjen i, om man har levd noen år. Typetegningene er tidvis gode, mens andre igjen er mer daffe og uinteressante. Summen blir så som så, hvor man egentlig kunne tenkt seg enda litt mer futt, dog selvsagt uten å bli parodiske eller overspillende, slik liknende filmer har en tendens til å bli.
Men det kan kanskje være vanskelig å ikke tråkke i sitt eget spor for mye, eller i andre gjenforeningsfilmer, som danske Festen (1998), svenske Gjenforeningen (2013), eller som i julesammenkomsten i Den tid på året (2018).
Det er også noe litt småkjedelig over settingen, hvor nærmest hele filmen foregår i dette huset til Göran, noe som gir lite spillerom for kontraster og forandringer. Men tematisk er dette både fornøyelig, litt småflaut og kleint innimellom, og litt tankevekkende også.
Tillsammans 99 har dog ikke sprengkraften som flere av Moodyssons tidligere filmer har hatt. Tenk bare på klassikere og minneverdige filmer som Fucking Åmål (1998), Lilja Forever (2002), eller den første Tillsammans-filmen. Til sammenlikning oppleves årets versjon slik heller mer som en god, hjertevarm og lun småvittig dramakomedie, ja nærmest mest gjort og laget for kosens og gjensynsgledens skyld. Ikke noe galt i dette, men heller ikke noe uforglemmelig, fra Moodysson denne gang.
(Foto/Copyright: SF Studios)
Tillsammans - En liten lykkepille a la Moodysson
Fucking Åmål - En topp ungdomsfilm
Les mer om filmen
(4 av 6 - 1 stemmer)