Anmeldelse av Sound of Freedom, amerikansk film fra 2023

En CIA-agent vikles inn i en omfattende trafficking-sak rundt kidnappede barn og velger å gå ekstra sterkt inn i situasjonen. En operasjon for å få frigitt en mengde barn, inkludert søsteren til en gutt han nylig reddet, bringer ham inn på farlig grunn. 

Sound of Freedom skal være basert på den virkelige saken om Tim Ballard, en CIA-agent som gikk personlig tungt inn for å redde kidnappede barn. Filmen har de siste månedene vakt voldsom oppsikt, av flere grunner og årsaker. Den er blant annet blitt beskyldt for å tråkke konspirasjonsteoriers ærender, mye takket være at Ballard selv, og Jim Caviezel som spiller ham, har støttet den såkalte QAnon-bevegelsen. Om du enda ikke vet hva dette er, så er det ikke så farlig. Det er nemlig bare tull og tøys. President Trump har dessuten også skamrost filmen.

Men så, til selve filmen… Sound of Freedom er regissert av ukjente Alejandro Monteverde og er laget på et veldig lite budsjett, helt tilbake til 2018. Etter en trøblete runde med salg, ble den etter hjelp fra folkefinansiering, kjøpt tilbake fra selveste Disney, og igjen lansert av Angel Studios. Sistnevnte spesialiserer seg på filmer for et konservativt kristent publikum, og filmen bærer også kraftig preg av dette. 

Sound of Freedom føles nemlig i stor grad som en preken. Som en forkynnende type fortellende film som nærmest bruker storslegga til å banke inn poengene og hensiktene sine.

Det hjelper heller ikke på forkynnelsespreget at filmen har kjørt en kampanje som oppfordrer folk til å kjøpe billetter til filmen, slik at andre folk som ikke har råd til billett, også kan få sett den. På toppen av det hele drar man også inn han der Gud, flere steder i manus. Denne formen for propaganda-innpakning, har gitt filmen en litt uheldig slagside. 

Stilen og formen til filmen, hvor en nærmest blir pepret med et overtydelig filmspråk, faller heller ikke helt godt ut. Her kjøres det mye i nærbilder av søte og tårevåte barn, svulmende musikk, en cowboyish helteaktig machomann i sentrum, og så videre. Det er med andre ord ikke noe voldsomt fininnstilt og subtilt språk regissør Monteverde står for. 

På den annen side… tematikken og handlinger er virkelig fæl, vond og har en alvorstung erkjennelse over seg. Kidnapping og trafficking av barn, eller også voksne for den saks skyld, er en forferdelig del av menneskeheten, og som filmen slår fast - det er en større industri enn nesten all annen kriminell industri. I sentrum står altså Tim Ballard, som selv er storfamiliefar og CIA-agent, og som ikke klarer å slutte med å forsøke å finne de to barna til en desperat far, hvis barn ble kidnappet og lurt av en stor pedofil organisasjon. 

I hovedrollen står Jim Caviezel, kanskje enda best kjent for sin rolle som selveste Jesus i Mel Gibsons kontroversielle The Passion of the Christ (2004). Og jammen meg får han ikke spille reddende frelser her også. Ballard drister seg altså til å infiltrere en gruppe som selger små barn til rike folk, og sammen med et knippe andre, forsøker han å befri så mange barn som mulig. Vil søskenparet han er ute etter å finne, være i blant dem? 

Sound of Freedom er en slik film man vet utfallet av allerede etter noen minutter. Det forutsigbare språket, de skjematiske karakterene, hvor klisjefylte skurker og heltemodige politifolk står i front, kjenner vi nemlig igjen umiddelbart. Ting som dette er med på å sørge for egentlig lite spenning.

Da er det selvsagt sterkere å se små barn spille vonde roller, noe som virkelig ikke er hverdags på film. Man kan videre på én og samme gang rose filmen for å faktisk akte å fortelle en slik sterk historie og sak, samtidig som det unektelig også kan kritiseres at lages spenningsunderholdning av. Er det utspekulert og kynisk? Eller kanskje det har store egenverdier? Det får være opp til hver enkelt hvor man plasserer seg her, og rundt hva man synes om slikt. Historien åpner uansett opp vanligvis stengte dører i hodene våre, og man tvinges til å se en historie som altså ikke er hverdags.

Det undertegnede imidlertid sliter litt med, er å forstå hvordan en slik film skal være med på å stoppe og konfrontere denne forferdelige industrien, slik det argumenteres rundt, blant annet under rulleteksten. Det er vel og bra at man får åpnet øynene sine for slikt, virkelig, men… hva mer? Hva mer konkret, enn penger i kassa til de som lager slik film, ender filmen faktisk opp med å oppnå? 

Hvis vi sammenlikner med Steven Spielbergs Schindlers Liste (1993), så ble denne også et kulturelt avtrykk over en enorm urett gjort mot mennesker. Dette har selvsagt en kulturell og historisk egenverdi i seg selv å skildre, men hvorvidt den faktisk fikk tatt et virkningsfullt oppgjør med jødehat i ettertid, blir jo derimot noe helt annet. 

Sound of Freedom er absolutt verdt å se, om enn bare for å få en effektiv og vond smekk av virkelighet i trynet. Men noe voldsomt god film, er den ikke. Med sin forutsigbare narrative struktur, lettvinte fremstillinger, ikke minst i den alt for kjappe og beleilige sluttdelen, samt patosfylt musikk som hamrer inn i oss hva vi skal føle, fremstår filmen ironisk nok selv som kynisk i sin bruk av slike enkle fortellertekniske grep. Det overtydelige er dessuten ikke med på å gjøre historien noe sterkere, snarere tvert imot - den blir døllere, flatere, mer insisterende provoserende, og altså mer forutsigbar. Sound of Freedom kunne derfor hatt godt av å enten blitt gjort mer som en ren spenningsthriller, dog uten de belærende og forkynnende grepene, eventuelt som en langt sterkere ren dokumentar. Slik den er gjort, havner den mellom to litt provoserende stoler som faktisk gjør den en bjørnetjeneste, til tross for den sterke tematikken. 

(Foto/Copyright: Manymore.no)