Anmeldelse av Bunadsgeriljaen, norsk dokumentar fra 2023

Fra våren 2019 og tre år fremover kjempet Anja Solvik for å få omgjort vedtaket om å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund. Ikledd sin Nordmørebunad, sto hun i front for det som formet seg til å bli Bunadsgeriljaen, en gruppe av tusenvis av kvinner og allierte over hele Norge som kjempet for alle landets stadig flere nedlagte fødetilbud. Men på veien koster det Anja mye, både av krefter, privatliv, håp og tro.

Det er noe friskt og unorsk over måten Anja og denne bevegelsen vokste seg store og lydhørte på. Solvik gir veldig av seg selv underveis, ja såpass mye at det tærer på familielivet, kreftene og tankene rundt om det hele er verdt innsatsen. Samtidig er Bunadsgeriljaen en dokumentar som godt påviser at det nettopp må ofring til, for også å få gjennomslag.

Hennes brennende engasjement springer ut ifra, som hun selv beskriver det - et indre, gammelt og grunnleggende sinne over at kvinner i århundrer har blitt nedprioritert. For litt slik det var med #metoo, så er nok, liksom nok. 

Underveis er det ikke vanskelig å skjønne Anjas både engasjement og sak, for filmen er god på å slå fast at politikk ofte nettopp handler om alt annet enn menneskene, noe som i stor grad føles som årsaken bak nedleggelsene av fødeavdelingene. 

Men filmen viser også godt hvordan brennende engasjement kan vokse seg stort som et mareritt, hvor den personlige kampen kanskje blir større enn det man opprinnelig ønsket å gi for saken. “For sta for sitt eget beste”, er et ordtak som kom seilende inn i hodet til undertegnede underveis, for mens Anja tar på seg bunaden for ørtende gang, er det litt vondt å se på henne, samtidig som det også er beundringsverdig, selvsagt.

Forøvrig er ikke Bunadsgeriljaen noe voldsomt innovativ opplevelse som dokumentar. Den kjører et klassisk følgeteam som fanger Anja og geriljaens vekst og fremgang, deres tilbakeslag, og til slutt delvise triumf. Sånn sett får den en dramaturgisk fin bue over seg, men hvor stil, form og narrativ utvikling altså ikke overrasker stort underveis. En savner kanskje også litt mer motstemmer, hvor de fleste slike mest bare blir referert til av Anja og co., selv. Lyden i filmen opplevdes også som litt vel skarp og skrikende av diskant, noe som selvsagt skyldes opptakssteder og slik, men som likefullt også vitner om en enkel produksjon. 

Men til slutt må man innrømme at “budeiene med stakkene” både inspirerer og engasjerer, tross alt, for det er noe med dette grunnleggende, dirrende og hissige sinnet som ligger i Anja som i hvert fall undertegnede både liker, og digger henne for. Bunadsgeriljaen funker dog vel så bra på en tv-skjerm, som på det store lerretet. Der vil den muligens også få et større publikum, etterhvert som den går fra kino og over til tv og streaming. Og det fortjener den, eller... i hvert fall, saken. 

(Foto/Copyright: Fenris Film)