Anmeldelse av And the King Said, What a Fantastic Machine, svensk film fra 2023

Menneskets besettelse av bilder, levende som stillestående, har de drøye hundre årene vokst monumentalt og enormt. Fra de første spede filmrullene på slutten av 1800-tallet, til dagens frenetiske visuelle verden, vender regissørparet Axel Danielson og Maximilien Van Aertryck linsene på oss selv - hvordan påvirker bildene våre liv, vår hverdag og oppfatning av virkeligheten? 

Dette er en essayfilm med diverse opptak og arkivmateriale, skildrende oss menneskers historikk med stillbilder og fremveksten av de levende bildene. Filmen starter informativt, interessant og bergtagende - vi blir tatt med til 1820-tallet, hvor tidenes første “fotografi” ble gjort, via Lumiere-brødrenes rolle som filmpionerer, til dagens frenetiske og hysteriske youtube- og hjemmevideoer, livestreaming og besettelser rundt dette. 

La oss starte med å slå fast at dette er ganske så festlige saker. Å overvære filmhistorikk, gjort såpass morsomt, variert og som blikk på oss selv, er noe man kjenner var veldig velkomment i disse dager. Hvorfor det ikke lages mer slike portretter, blir i etterkant som et lite mysterium i seg selv. 

And the King said… er nemlig som en folkelig, festlig og engasjerende liten (eller si, lang) filmhistorietime, og derfor en film absolutt alle burde se.

Rent narrativt og utviklende, starter altså filmen informativt og interessant, men flyter stadig mer og mer ut i stil og form. Ikke alt materialet som brukes føles like relevant, med tanke på det enorme materialet man (heller da) kunne brukt. Etter hvert blir filmen mer fragmentert, og hvor det virker som skaperne selv også har blitt litt blendet og satt ut av alt det rare materialet som er der ute. 

Den positive siden med dette, er til en viss grad at man selv blir sittende  og legge mer mening og tanker inn i det man ser, i stedet for å bli “belært” og styrt, slik en mer stram dokumentar fort ville kunne gjort med oss.

Helhetlig oppleves filmen som å gå fra mer saklig og opplysende, til å bli et portrett av hvor galne vi mennesker har blitt, via bruk av sosiale medier, mobilbruken vår, eksponeringsbehovet vårt, med mer. Dette er interessant, og altså morsomt, i seg selv, men and the Kings said… som dokumentar, føles slik likevel litt retningsvill og smålig rotete.

Alt i alt er det likevel vanskelig å bli så altfor grinete på denne dokumentaren. Til det er den alt for morsom. Alt for fascinerende og interessant. Og alt for viktig, også, faktisk.

For vi lever i en tid hvor fake news, både skriftlig som billedlig, faktisk truer hverdagen vår. En slik dokumentar kommer derfor virkelig på sin høye tid, og sted. Og, når man ser diverse youtube-klipp her og eksponeringskåte privatfolk, ja så er det absolutt lett å bli skremt, samt miste litt troen på menneskeheten.

Slike ting er filmen derfor veldig god på å vise. Samtidig er det ikke så forferdelig kult at narsissistiske og åpenbart sinnslidende mennesker får æren av å bli eksponert enda mer, blant annet igjennom en slik film, og her til og med på selveste filmplakaten. Det er faktisk ikke kult, og burde heller blitt byttet ut med noe annet. Slike folk lever og ånder for eksponering, og en småkritisk dokumentar som dette burde holdt seg for god til å slik gi dem det de vil ha, selv om man også delvis kan forstå det, ut i fra en satirisk og refleksiv synvinkel. 

Rotete og provoserende, eller ikke… and the King said… er uansett også morsom og underholdende. Den makter på sitt beste å påvise viktigheten med kameraet, hva det kan dokumentere og bevitne, og i ytterste fall også bevise. Som under filmingen av Holocaust på 40-tallet. Eller som når katastrofene inntreffer, og hvor ett eller hundrevis av kameraer tilfeldigvis filmer alt, til evigheten, og hvor ingen kan nekte for at visse ting faktisk skjedde, nettopp grunnet kameraenes tilstedeværelse. Filmmediets kompleksitet innrammer enormt mye, og denne konkrete dokumentaren pensler innpå en god del svært så interessante faktum tilknyttet slikt. Så er det bare til å tenke seg til hvor dette vil ende. Hvor langt vil filmmediet kunne gå? Hvor tar det oss hen, videre? Etter denne dokumentaren å dømme, er vi på god vei til å ta fullstendig av! 

(Foto/Copyright: AS Fidalgo)