Anmeldelse av Jesus Revolution, amerikansk film fra 2023

En åndelig oppvåkning på 70-tallet skaper bølger av følgere og troende i California. Det som startet blant en gruppe hippier, sprer seg etter hvert over hele landet og blir en av de største kristne bølgene i USA noensinne. I midten står unge Greg Laurie, en kar som er på søken etter ro, stabilitet og tilhørighet i livet sitt, noe han finner i den omstreifende hippie-predikanten Lonnie Frisbee, samt i den blonde skjønnheten Cathe.

Historien om det som av TIME Magazine i sin tid ble kalt for The Jesus Revolution, er en historie om søken etter tilhørighet, meningen med livet, og alt det der som vel egentlig alltid har vært mekanismene og motordelene innen tro, religion, og samlingen av mennesker rundt sterke bevegelser. Forskjellen er kanskje bare at det altså ble en uvanlig stor bevegelse denne gang, og som definerte en hel generasjon unge amerikanere. I hvert fall for dem som ble “rammet”. 

I sentrum står altså Greg Laurie, fint spilt av Joel Courtney, som er oppvokst med den alkoholiserte og ensomme moren sin, og hvis far forlot dem da han var liten. Greg har alltid savnet faren, og søker generelt i livet meningen med det meste, da han altså snubler borti denne karismatiske Frisbee, spilt av Jonathan Roumi, som forøvrig spiller selveste Jesus i serien The Chosen.

Sammen med presten Chuck Smith, spilt av Kelsey Grammer, starter de en åpenbaring av en kirke som åpner opp dørene for alle og enhver, ikke bare gamle konservative kristne, men altså også hippier og unge mennesker. Responsen er overveldende. De må ha truffet en nerve! 

I rekken av kristenpredikerende filmer har denne filmen, sammen med et par andre, den siste tiden fått mye oppmerksomhet. Akkurat denne filmen oppleves kanskje ikke så predikerende og kvalmende insisterende som man først skulle frykte, men det man sitter igjen med til slutt, er likevel ikke så allverdens mye. 

Noe av hovedproblemet med Jesus Revolution er at den er så forferdelig kjedelig! Den blir et eksempel på noe av det verste med film, hvor selvkritikk og -innsikt, evne og vilje til å ville dykke ned i problematikk og handling, synes helt fraværende. For å like å sitte og ta imot slik daff underholdning og (anti)intellektuell film, må man enten være hjernevasket og særs ukritisk religiøs, eventuelt stokk dum. Det er vanskelig å si det på en annen måte. 

Tematikk, narrativ fremgang og historien generelt drar ut det samme, gang på gang, om ungdommelig søken etter meninger i livet, noe å strekke seg etter, finne stabilitet og liknende. Men dette er skildret hundrevis av ganger på film før, og svært mange ganger veldig mye bedre. At historien videre selvsagt bruker kirken og miljøet som et svar på å “komme inn på den riktige vei”, vil selvsagt overraske få. Men noe av problemet videre blir at filmen ikke bare forteller og viser, den problematisere altså svært lite.

Vi opplever alle en søken i våre liv. Alle går igjennom perioder med villfarelse, problemer med å se meningen med ting, osv. Filmen foreslår lenge at imellom det å være svevende steinrusa hippie på den ene siden, og det å være nykter og troende til Gud på den andre, er det ingen andre alternativer, men eneste mulighet og utvei. Da begynner denne filmen å virkelig slite på i hvert fall undertegnedes tålmodighet.  

Men det starter helt greit, litt som en slags lettere dramakomedie hvor innslag av selvironi, humor og småmorsomme karakterer danner grunnlaget for historien. Skuespillet er også bra, selv om hovedpersonen i Greg føles noe grå, tung og kjedelig. Rent filmteknisk ser den også streit bra og pen ut, og så videre. Lite å utsette der. Midtveis går den likevel over i å bli akkurat så forkynnende, naiv og navlebeskuende som man i starten egentlig fryktet. Her blir den en studie i forkynnelsens selvsentrerte ego, og oss menneskers oppslukthet i oss selv, men igjen - uten å verken problematisere, dykke ned i eller ta opp de sosiokulturelle, mentale og psykologiske årsakene bak oss menneskers oppførsel som dette. 

Det er mye derfor man ikke sitter igjen med så mye etter å ha sett denne “revolusjonen”. Og, hvor står det amerikanske samfunnet i dag, mon tro? Hvor ledet revolusjonen hen? Dette er egentlig svært interessante linjer og sider ved denne historien som dessverre fordamper bort hele tiden. Det å sette den inn i en slik ramme, ville en mer objektiv produsent langt bedre kunne ha klart, og sansynligvis også ha gjort.

Det er kanskje for mye forlangt at en slik film selv skal ta tak i både bakgrunn, og mer reelle årsaksforklaringer rundt menneskelig tro, religion og tilhørighet. Men mye derfor skulle man heller sett en litt mer uavhengig produksjon nettopp produsert en slik type film. Slik den har blitt, oser den alt for mye av selvforherligende naiv svada, uten brodder, dypdykk, eller overbevisning, utover menneskelig egosentrisme, psykologi og villfarelse rundt hvem man er, skal og vil med livet. 

Filmen føles til slutt som et smått nostalgisk og retro tilbakeblikk på en tid som produsentene åpenbart skulle ønske var slik enda. Enda verre - historien om denne bølgen må ha vært langt mer betent, irritabel, konfliktfylt og opprørende for landet og generasjonene den delte på midten, enn hva som noen gang skildres her. Dette blir et stort problem for filmens troverdighet og evne til å gå inn på oss, og blir så hult og tomt at det tenderer ren propaganda. Med andre ord - en klassisk skjønnmaling og dermed historieforfalskning, i klassisk amerikansk, overflatisk stil. Det er kanskje unødvendig å si dette, men likevel - Jesus Revolution er en film man (som filmelsker) lett blir sint, sur og frustrert på, og det altså ikke bare grunnet det religiøse budskapet, men også i den provoserende overlegne måten den dodger alt det langt mer viktige og interessante i rammene rundt historien, på. 

(Foto/Copyright: Manymore AS)

Se om film er på streaming:

I Can Only Imagine - Den ekte historien bak låten ‘I Can Only Imagine’...

Filmen om Jesus-revolusjonen er for kristenfolket