Anmeldelse av Blue Beetle, amerikansk film fra 2023

Jaime Reyes er ferdig på universitetet og er klar for å ta fatt på det livet nå kan by på. Men en dag snubler han helt uventet inn i en verden han aldri i sin villeste fantasi hadde sett for deg. Plutselig er han Blue Beetle - en superhelt med uforutsigbare superkrefter.

Når DC Comics nå kommer med sin ørtende film om superhelter, tar de i det minste frem en helt ny en i Blue Beetle, og det for første gang på filmlerretet. Historien om unge Jaime Reyes og hans plutselige forandringer i livet, kan på lang vei minne sterkt om den om Peter Parker, alias Spider-Man. 

For også Jaime blir plutselig en dag “bitt” av et insekt, nærmere bestemt en tilsynelatende gammel artefakt og relikvie av en bille, men som skal vise seg å egentlig være et livsfarlig utenomjordisk bioteknologisk våpen, kalt Skarabéen. Våpenet har kommet Victoria Kord i hende, sjefen for et stort våpenselskap som Jaime og Kords barnebarn Jenny Kord etter hvert må forsøke å bekjempe. For, når så Skarabéen helt uventet velger Jaime som vert, forandres livet hans for alltid. 

Sentralt i historien står Jaime og hans latinamerikanske familie. Familien betyr alt for Jaime, og som en rød tråd igjennom hele filmen står de samlet, hjelper hverandre og tar også frem noen kort-ess fra ermet underveis. Det er også blant disse familierelasjonene at filmens herligste side ligger, nemlig i sjarm, humor og den tilbakevendende styrken en samlet familie kan skape. 

Filmen foretar en lang, grundig og god oppbygning, noe som føles godt med en slik ny karakter og miljøet rundt ham. Jamie spilles sympatisk og sjarmerende av Xolo Maridueũa, også kjent fra seriene Parenthood og Cobra Kai.

Bakgrunnshistorien til Jaime gir oss flere karakterer og tråder å henge oss på, og historien føles ikke slik for enkel eller likegyldig, slik mange superheltfilmer dessverre ofte gjør. I tillegg til å minne kraftig om Spider-Mans historie, kommer etter hvert også likhetene til Batman inn, når Jaime, onkelen og flere andre kommer over the Beetle-hulen, hulen til den avdøde broren til Victoria Kord. Plutselig utvides Beetle-universet ytterligere, og kampen mellom Kord, hennes høyre hjelpende hånd Conrad Carapax, og Jaime, strammes til. 

Historietrådene tar etter hvert også opp barndom, oppvekst og at man fort kan bli produkt av dette, hva man har opplevd tidligere i livet. Kjønnsrollemønstrene, med den onde Vitcotria i spissen (spilt av Susan Sarandon), og fokuset på gutter/menn i historien, tilfører den også noe fint og litt annerledes moderne som er lett å like. I denne filmen snakkes nemlig gutter stort sett opp, og ikke ned, noe som viser at manusforfatterne og skaperne har sett litt fremover, både i forhold til genren, men også i tilknytning til tiden vi lever i. Det er kult!

Blue Beetle skal ha pluss i margen for å legge historie og miljø til det latinamerikanske denne gang. Familietilhørigheten er både sjarmerende og stort sett morsom, selv om humoren enkelte steder blir noe forutsigbar. En litt rotete og hakket for lang film, kunne med fordel også vært strammet mere til her og der. Noe føles nemlig litt repeterende og gjentakende, i lengden. Men helheten varmer og morer, noe man dessverre ikke kan si om alle Marvel- og DC-filmer. Forøvrig minner historien kanskje litt vel mye om nevnte Spider-Man og Batman, mens de helt store og minneverdige scenene glimrer med sitt fravær. Det er liksom de små tingene man husker mest fra denne filmen, typisk de nære og medmenneskelige. Ikke så dumt, bare dét, faktisk. Og det kommer åpenlyst minst én film til om Jaime Reyes. Helt greit det, men vi ser gjerne blant annet enda bedre enkeltscener i fortsettelsen. 

(Foto/Copyright: Warner Bros.)