Familier og mennesker fra hele landet samles i den amerikanske ørkenlandsbyen Asteroid City for det årlige Junior Stargazer-konventet. Plutselig skjer det utrolige når et stor UFO melder sin ankomst og byen må stenges av i ettertid for forskningens- og etterforskningens skyld.
Perfeksjonist-auteur Wes Andersons siste film er, som vanlig, en fryd og nytelse for både øyne, ører, intellekt og som kunstopplevelse, i en film som er hakket mer rolig og mindre frenetisk enn særlig hans forrige film.
The French Dispatch (2021) var nemlig, om aldri så imponerende fullspekket med detaljer og imponerende scenografi som skrek av gjensynsoppfordring, temmelig voldsom å holde følge med i klipp, rytme og narrativt tempo.
Asteroid City er slik hakket mer bedagelig i så måte, men misforstå rett - dette er fremdeles perfeksjonert eyecandy, inkludert i detaljer og tidvis i små doser høyt tempo.
Om ikke karaktergalleriet i Andersons filmer har vært fullspekket med stjernenavn før, er i hvert fall denne det! Her er gjengangere som Jason Schwartzman, Tilda Swinton, Edward Norton og Adrien Brody, men også nye navn som Tom Hanks, Scarlett Johansson, Liev Schreiber, Steve Carell og Margot Robbie. For å nevne noen.
Til denne ørkenlandsbyen samles det hummer og kanari av mennesker, inkludert den nylige enkemannen Augie (Schwartzman) og hans fire eksentriske barn, filmstjernen Midge Campbell (Johansson), en skoleklasse av geniale nerdeungdommer, forskeren Dr. Hickenlooper (Swinton) og eieren av Motellet ute i ørkenen (Carell). Igjen, bare for å nevne noen.
Noen av de herligste karakterene er denne gang barna. Både skuespillere og karakterer er skrevet latterlig festlige, som de tre hekse- og vampyr-spirene til enkemannen Augie, eller de nerdete intelligente ungdommene på skoletur til ørkenbyen. Filmens første halvdel funker og underholder her mest, og best, mens en midtdel faller litt i både tempo, handling og interesse, før det så tar seg opp igjen mot slutten.
Asteroid City ser, ikke uventet, helt fabelaktig pen ut! Estetikken, det visuelle og fargespekteret roper ikke bare av 50-tallet, som handlingen er lagt til, men den får noe tegneserieaktig og teatralsk tilforlatelig over seg, noe som selvsagt passer Anderssons handling, location og karakterer ypperlig.
Mesterregissørens kjente stil bærer preg av å være holdt i stramme, perfeksjonistiske, estetiske og visuelt stramme rammer, hvor midtstillinger, balanse, portrett- og fokus på objektivene alltid er sentralt, og som skaper denne Anderson-stilen.
Historien er, også som vanlig, noe vanskelig å forklare, i et mer eller mindre klassisk karakterfullt og sterkt Wes Anderson-landskap. Men med location og landskap lagt til ørkenen, får filmen noe hakket mer rent, stilisert “enkelt” og pent over seg, noe som gjør at man ikke føler man blir helt satt ut av detaljrikdommen, noe som ofte preger filmene hans.
Selv om Anderson i stor grad bruker den velkjente balansen og bildeinnstillingene til å styre våre blikk til riktig oppmerksomhet og fokus, blir Asteroid City hakket mer behagelig å overvære, mye takket være litt nedtonet detaljrikdom og tempo. Dette er rett og slett en film som lett minner oss på hvorfor vi elsker filmmediet, for Anderson får ikke bare maksimalt ut av muligheter og virkemidler, men han tilbyr igjen en intellektuell og estetisk nytelse i 104 minutter. Slikt blir man bare vannvittig takknemlig for!
(Foto/Copyright: Pop. 87 Productions LLC)