Anmeldelse av Ghost Dog: The Way of the Samurai, amerikansk film fra 1999

Vi følger den fargede karen som kaller seg for Ghost Dog, og er en profesjonell leiemorder som tjener den lokale gangsteren Louie. Det fordi Louie reddet livet til Ghost Dog for et par år siden. Ghost Dog lever som leiemorder for den amerikanske mafiaen, men samtidig holder han seg tro mot samuraienes æreskode, og han anvender visdommen til Hagakure. En dag ber Louie Ghost Dog om å drepe en gangster som ligger med famiabossen Vargos datter. Og Ghost Dog dreper gangsteren, men sparer en jente i rommet. Det ender med at gangsterne rundt den drepte ønsker å kvitte seg med Ghost Dog, og de starter med å lokalisere Ghost Dog, men det er ikke bare enkelt å kvitte med en så proff drapsmaskin…

Alt begynner i det stille og har et stille, fint og behagelig tempo som speiler det urbane samfunnet som Ghost Dog lever i. Han er farget, men har en del av japanernes samuraikultur med seg, så har du den amerikanskitalienske mafiaen, de afroamerikanske gangsterne og flere nasjonaliteter melder seg også på i dette dramaet. Ghost Dog holder seg på taket av en høy bygning. Der har han duene sine som han sender beskjeder med. I løpet av dagen besøker Ghost Dog ofte parken for å være med sin beste venn, den franske iskremmann ved navn Raymond. Ghost Dog forstår ikke fransk og Raymond forstår ikke engelsk, men de to har en god kjemi seg i mellom likevel.

Filmen er bygget opp som et drama med en rekke filosofiske undertoner. Det er også en del actionpartier som gjør dette til god underholdning for mer enn bare indiefilmfans. Det er interessant å se hvordan rollefiguren Ghost Dog fører livet sitt. På den ene siden er han en drapsmaskin, og på den andre siden er han en respektfull mann som bryr seg om de rundt seg. Ghost Dog er trent opp som kriger og for lever og ånder for kodeksene som de gamle samuraiene levde under. For han er volden en kunst som er nødvendig for å overleve i yrket sitt, som han utøver profesjonell til fingerspissene. Dette minner litt om Luc Bessons Léon fra 1994, men har helt andre ting å spille på, og Ghost Dog er ment å være en hyllest til den franske nybølgefilmen Le Samourai fra 1967 av Jean-Pierre Melville.

Regien er ved den særegne amerikanske filmregissøren Jim Jarmusch. Han har laget en rekke særegne filmer som spenner fra Wesernfilmen Dead Men med Johnny Depp til dramakomedien Broken Flowers med Bill Murray. Med Ghost Dog nådde Jim Jarmusch stor anerkjennelse av et bredere publikum. Jeg husker selv da filmen gikk på kino her hjemme på bjerget, da var jeg en tur til byen å så filmen på Konsertpaleet. I hovedrollen finner vi Forest Whitaker som Ghost Dog. Han spiller en særegen rolle og eier denne rollefiguren på lerretet. Whitaker klarer seg også bra i slåssescenene der han utøver kampkunst med diverse våpen i alt fra samuraisverd til skytevåpen.

Dette er en ganske rolig film med mye poetiske scener. Det er flere filosofiske betraktninger underveis. Du får også noen komiske elementer i filmen som fungerer som krydder i filmen. De scenene når Ghost Dog treneslåss oppe på taket er skikkelig kule, der han er en samurai i ghettoen. Slutten er også meget spesiell og det blir en vakker ende på visen, uten at jeg skal si hva som skjer. Føler denne filmen har mye å fare med. Den har ikke tapt seg med årene, og føles som en frisk stemme sett fra slutten av 1990-tallet, uten at filmen føles særlig knyttet til 1990-tallet i seg selv utenom noe av musikken som kan speile noe av tiden.

Konklusjon
Filmen begynner som en dramafilm og utvikler seg til et vakkert actiondrama. Dette skiller seg veldig ut i mengden. Du får dine tilmålte doser med alt i filmen. Det er noe tid til ettertanke, litt vakkert filosofi om livet, litt om venner, litt tid for oppgjør der alle gangsterne prøver å knerte hverandre. Hele filmen bygger seg opp mot det store oppgjøret som kommer mer og mer mot slutten av filmen. Også i denne oppbygningen minner dette også litt om nevnte Leon fra 1994.

Det er noe poetisk bevegende over denne absurde blandingen av komponenter som Jim Jarmusch har smurt i hop for å underholde og gripe oss som filmtittere. Derfor kan jeg ikke annet enn å fremdeles anerkjenne filmen som hel ved også i dette gjensynet. Med andre ord har filmen holdt seg bra siden jeg så den på kino første gang, og selv om det ikke blir full pott er dette såpass minneverdig at dette holder i massevis om du vil se noe særegent som går litt utenfor den vanlige Hollywood-blandingen.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- The Dead Don't Die - Et lite feilskjær i en ellers så spennende karriere
- Broken Flowers - Bill Murray i sitt ess
- Dead Man - Rare greier
- Night on Earth - Tankevekkende
- Stranger Than Paradise - Super-'indie' fra Jim Jarmusch