Anmeldelse av Dis - en historie om kjærlighet, norsk film fra 1995

Dette er en kollasj og en hyllest til kjærligheten. Vi følger en rekke kvinner og menn og deres møter med kjærligheten i storbyer som Paris, New York, Kairo og også Oslo og Normandie. I forskjellige historier får vi innblikk i hvordan kjærligheten kan påvirke unge menn og kvinners liv og hvordan de lever i kjærlighetsrusen…

Da jeg vokste opp fikk den norske filmen Dis, som er regissert av Aune Sand, utrolig mye tyn og elendige kritikker. Det skapte mange overskrifter i film-Norge. Derfor var jeg veldig interessert i å se filmen som alle virket å hate. Og det første som møtte meg er at filmen langt i fra er noe makkverk, og overrasker i mange partier i filmen med et for meg svært fungerende fotoarbeid.

Det jeg liker minst er bruken av fortellerstemmene. De blir for dominerende, og noen av dem for monotone. Fortellerstemmen til mennene er også et lite feilskjær i filmen. De føltes litt unaturlig, men ellers er filmen mye mer potent. Jeg skjønner jo vitsen med forellerstemmene, og at de vil løsrive seg litt fra bildene og la tankene flyte oppå bildene. Selve teksten i fortellerstemmen hørtes mest ut som det er skrevet i en bok og lest opp derfra. Likevel er det litt eksotisk med disse innadvendte fortellerstemmene. Men til tider flyter noe av fortellerstemmene greit, i alle fall når man blir vant til dette litt rare grepet. Og disse fortellerstemmene er alt vi får input fra i filmen. Det er ingen annen dialog og ellers flyter bildene rundt det som fortelles.

Likevel liker jeg litt av det Aune Sand bygger opp med filmen. Vi følger mannen og kvinnen som faller for hverandre. Det er kvinnen som er i fokus i starten og så kommer mannen inn i bildet. Da først med Østen og Kairo som bakteppe. Dette viser bønnerop i Kairo og du får litt av Østens mystikk, før vi drar hjem til lille Norge og Oslo, og andre verdenshjørner etter hvert. Kjærlighetshistorien er noe naiv formidlet, men det er ofte slik kjærligheten også er på ordentlig med mye følelser og mye rare, men famlende kjærlighetserklæringer.

Jeg liker Aune Sands fotoarbeid. Det er noe litt friskt over filmen. Flere av kameravinklene og måten filmen fortelles på er gull. Han leker litt med mediet og får til et poetisk drag over kameraarbeidet som er vanskelig å gjøre bra. Det er en fin helhet i kameraarbeidet og klippen. Liker de mange detaljene i fokus av bildet. Det er noe organisk over fotoet i filmen, også klippingen og de mange fotomontasjene som beskriver storbyen føles ganske vellykket. Liker mye av filmskildringene i filmen og musikken er med på å bygge stemning i filmen. Klippen og bildene virker interessante til tider.

Filmen er laget på enkle midler med et budsjett på sparsomme 300 tusen kroner. Jeg føler det er mye film i fotoet, men ellers er innholdet noe intetsigende, men også kanskje noe misforstått. Jeg liker som sagt stemningene som filmen gir meg, og jeg som ikke bryr meg så mye om handling i filmer, liker dette faktisk litt. Dette er langt i fra det verste jeg har sett og fikk en litt kunstnerisk 'vibe' over bildefortellingen som talte litt til meg. Dette kunne nok vært løftet mange hakk om filmen hadde ‘ekte’ dialog og den dialogen satt. Det føles litt som om det jukses litt med denne fortellerstemmen som unngår at filmen kunne blitt enda dårligere.

Konklusjon
Dette er en film jeg kommer til å huske å ha sett. Ikke fordi den var så bra, men fordi den var en opplevelse å se. For min del var dette litt eksotisk for meg å se. En kunstfilm som skapte stemninger, med en klisjemessig drag av kjærlighet over det hele. Det klisjemessige kjærlighetsbabbelet er nok det mange har mot denne filmen, men det er som Tarantino utøver, at man kan finne inspirasjon og potensiale i filmer som ikke er i nærheten av perfekt også. Skuespillet er ikke så ille, men det er jo mest avstandsbilder og filmen blir litt innadvendt med fortellerstemmen. Jeg likte nok filmen best i starten, da oste den mest av en fotomessig helhet. Etter hvert gjentar dette ser mer og mer, men likevel klarer jeg ikke å mislike filmen helt heller.

For min del er dette noe som har en del kvalitet i fotoarbeidet og det er åpenbart brukt mye tid i klippen for å få dette så helhetlig og få alt til å henge sammen. Det er litt flyt i bildene og filmfortellingen, og kanskje denne filmen kunne vært reddet mye av å holde mer ‘kjeft’. Men uansett er det imponerende å se denne filmen som er laget på så sparsomt budsjett og jeg liker en del av fotokunsten.

Dette er ikke feilfritt, og har ingen imponerende kameravinkler, men jeg liker en del av perspektivene og valgene av motiver, som den mørke bilen som kjører på veien med fokus på lyktene i asfalten. Og filmen har flere slike kule øyeblikk som gjør dette til en film som åpenbart er skapt av en filmskaper med mye på hjertet og stor skapervilje.

Og selv om ikke alt er kommet perfekt ut, så er dette langt på vei en film som Aune Sand ikke bør være så misfornøyd med. Han har klart å skape en kunstnerisk film på sparsomt budsjett. Det er mer enn mange andre nordmenn med filmambisjoner har klart, så får det heller være at Aune Sand er litt for glad i overbruk av kjærlighetsmetaforer og lignende. Synes også at filmen etter hvert mister litt av kraften og dette blir selv med sin korte spilletid, alt for langt og monotont i lengden, til tross for fotomessig helhet, så kan ikke det redde filmen alene.

Terningkast: 3+

Se om film er på streaming: