Anmeldelse av The Fourth Kind, amerikansk film fra 2009

Personer forsvinner på mystisk vis i Nome i Alaska og det har skjedd helt siden 1960-tallet. Ingen finner ut hvorfor folk forsvinner. Psykolog Abigale Tyler intervjuer en rekke traumatiserte personer i området og filmer intervjuene der de forteller hva de har opplevd. Pasientene forteller om kontakt med utenomjordiske krefter og bortføring. Her får vi vite hvordan Abigale gikk frem og hva hun fant ut i møte med pasientene…

Filmen åpner med at Mila Yavovik forteller om filmen og at dette dramatiserer ekte hendelser. Det hele fungerer som en gjenfortelling av det som kom frem, samt også rekonstruksjoner av film i samtidig også innslag med autentiske opptak som bekrefter og gir oss et bedre bilde av slik dette foregikk. De ekte opptakene er ofte i filmen samtidig som de dramatiserte.

Skuespillet er helt ok og ikke noe filmen briljerer med. Jeg synes ikke Milla Jovovich gjør så god figur i filmen. Hun spiller litt likt som hun alltid gjør. Og hun gjør ikke mye innsats for å virke troverdig på samme måten som den ekte Doktor Abigael. Det gjør at dette faller litt igjennom som film og blir aldri noe jeg engasjeres skikkelig av.

Filmen er ganske tam og har lite driv. Alt føles litt innadvendt. Med det mener jeg at filmen skildrer mye folk som opplever ting inni seg. Ut over det har ikke filmen så mye å spille på. Den passive fortellermåten er også med å sakke ned tempoet i filmen og gjør at dette ikke blir noe annet enn å formidle noe følelser, som ikke fungerer godt nok på et dramaplan til å overbevise skikkelig.

Det er noen forstyrrende scener innimellom der kameraet ruller og du får se noe snø også på skjermen. Føler dette falt litt i de samme fellene som Blair Witch 2. Det vil si at filmen prøver for hardt på å skape noe annerledes observerende. Og som i Blair Witch 2, så skal dette også være noe annet til stede, men her skal det være romvesenrelatert. Det blir også noen scener som minner om en annen observasjonsgrøsser Paranormal Activity.

Som grøsser er dette litt småtamme saker. Det prøves for hardt å la materialet tale for seg selv og mesteparten av filmen er stille kamera som fanger en som snakker eller observerer en som freaker ut imens den snakker. Jeg hadde håpet på at linken med romvesen skulle være mer sentral i filmen og med det sci-fi-aspektet litt mer fokusert.

Jeg har sett Steven Spielbergs Close Encounters of the thrid kind, og tenkte at dette hadde noe med det å gjøre siden tittelen ligner litt, men dette har mye mindre med aliens å gjøre enn Spielbergs film og er en helt annen type film med mye mindre mystikk og illusjoner, men mer bare observerer noen avhør av folk.

Konklusjon
Alt i alt ble jeg noe skuffet. Tittelen gir deg ikke det du forventer. Ikke er det nok substans i filmmateriale heller. Det gjør at filmen aldri når helt inn til meg. Og det er litt synd, fordi dette har absolutt sitt materiale, som bare delvis utnyttes. Skjønner hva filmskaperne har prøvd på, men dessverre lykkes de ikke i nærheten av nok til at dette blir noe som fenger meg og underholder slik jeg ønsker. Skulle nok ønske at filmen var bedre og mer spennende utformet. Det gjør at jeg ikke ruller mer enn en forsiktig treer på terningen og en anbefaling for dem som et mest fascinert av temaet jordisk kontakt med romvesen, selv om dette ikke går 'all the way' på den fronten.