Anmeldelse av Aftersun, amerikansk film fra 2022

Pappa Calum og 11 år gamle Sophie drar sammen til Tyrkia på sommerferie hvor de nyter en uke med sol, mat, underholdning og det avslappende liv. Sophie bor til vanlig med sin mor, men den årlige ferien med faren er etterlengtet tid med hennes kule og morsomme pappa. Samtidig sliter Calum med sitt og forsøker så godt han kan å skjule det for Sophie. 

Dette er regidebuten til Charlotte Wells og en film som har blitt skamrost og vunnet priser allerede, blant annet etter filmfestivalen i Cannes i fjor. Historien er basert på Wells egne barndomsminner, og Aftersun fremstår derfor som en selvbiografi.

Kameraet til Wells er observerende. Scenene mellom Calum og Sophie er ikke alltid like dialogdrevet. Her brukes mye stillhet mellom far og datter, hvor kjemien og forståelsen for karakterene ligger like mye i det usagte, som i det uttalte. Sophie er 11 år, og på randen til å bli ungdom. Hun tiltrekkes mer og mer litt eldre ungdommer ved hotellet, noe som gir fine observasjoner rundt hvordan man i denne alderen er i utvikling mellom å gå fra barn, mot å bli voksen.

Med handling lagt til 90-tallet, får filmen et herlig retro-sjarmerende preg over seg. Det befriende fraværet av mobiler, gir rom for stillhet og andre nærmest utdøende sider, som kjedsomhet, blikk, observasjoner, og fysiske samtaler, fremfor det å ha øynene nede i en skjerm hele tiden. Sophie filmer dog ferien mye med et håndholdt kamera, noe som går igjen filmen igjennom. Aftersun føles slik nærmest som et magisk tilbakeblikk til en tid som er over, og det gir den en ekstra dimensjon av melankoli, minner, og sjarm.

Vi får sjeldent malt Calums problemer ut over lerretet med stor pensel. Regissør Wells bare hinter til ting, enten igjennom manus, svært korte frem- og tilbakeblikk, eller til konkrete sinnstilstander for Calum og Sophie.

Tidvis aner vi at noe ikke stemmer. At Calum har det vondt. Men det utbasuneres sjeldent. Vi aner med andre ord ofte ikke helt konkret hva han sliter med, og slik blir man deltakende på et eget nivå, hvor våre egne tanker, innlevelse, empati og funderinger er med på å trekke oss inn i historien. 

Paul Mescal (Normal People) i hovedrollen som Calum er helt fantastisk. Han er fullstendig troverdig, avslappet, litt innesluttet beskjeden, men også med et stort hjerte for Sophie. Hun spilles også veldig troverdig av nykomling Frankie Corio som åpenbart har noe foran kamera å gjøre. 

Dette er et sjeldent portrett av en far og datter som makter å minne oss på hvor vakkert, sjarmerende og viktig et far/datter-forhold kan være, for begge parter. Det er eksempelvis på én og samme gang både takknemlig og oppsiktsvekkende å overvære en film hvor man sitter og nærmest venter på at noe fælt skal skje, rett og slett bare fordi det er en voksen mann som er alene med en ung jente.

Såpass sjeldent er det å se et voksent, seriøst og dedikert portrett viet til voksne menn, og deres barn. I steden pleier det ofte å handle om langt styggere ting, både på film og i serier, dessverre. 

Siden ting ikke alltid blir sagt og skildret tydelig her, åpner dette opp sjansen for at vi selv som publikummere kan fylle inn forståelse for hva som skjer rundt Calum, hva Sophie tenker, hva som kan ha skjedd i fortiden, og fremtiden. Dette gir filmen noe helt unikt som sjeldent er representabelt for en type biografier som dette. Vanligvis skildres jo konkrete ting som har skjedd, mens det her altså ofte bare antydes. Det kan riktig nok også være litt diffust og frustrerende i små deler av historien, hvor man lurer på hvorfor, og hva, som egentlig skjer.

Aftersun oppleves derfor å ha viktige ting å si, formidle og speile til oss, også utover det å være et fint drama. Den er direkte viktig, i måten den altså skildrer hvordan også menn er solide foreldre, med samme kjærlighet, respekt og beskyttelsesbehov overfor sine barn, som kvinner. Det høres kanskje banalt og selvsagt ut, men etter å ha sett filmen forstår man at millioner av menn der ute vil være svært takknemlig for en film som dette. Far er ofte taperen i barnefordelingssaker, har oftere vanskeligere emosjonelle utfordringer, og mister ofte fotfestet om ting ikke går deres vei. Aftersun skildrer kanskje ikke alt dette direkte, men det er så mye mellom linjene her, som kan assosieres til beslektet tematikk, at det ikke er vanskelig å tenke seg til slike ting underveis. Man går ikke uberørt ut av kinoen etter å ha sett dette nydelige, vonde og viktige, portrettet.

(Foto/Copyright: Arthaus)

Se om film er på streaming: