Anmeldelse av Marerittet, norsk film fra 2022

Etter hvert som Mona og Robby flytter sammen for første gang, begynner det å skje merkelig ting i deres nyinnkjøpte leilighet. Mona får voldsomme drømmer og sliter veldig med søvn og tilpassing. Samtidig dør babyen til naboen deres, og marerittene intensiveres for Mona som innser at hun må søke hjelp. Det er nemlig noe som er i ferd med å ta seg inn i vår verden igjennom henne…! 

Dét skal den ha, denne regidebuten til Kjersti Helen Rasmussen - den tar for seg noe som absolutt ikke er mye utforsket på film, i hvert fall ikke innen norsk spenningsfilm.

Mareritt er selvsagt en gjennomgående skrekk-ingrediens, men en mer konkret tematikk rundt søvnproblemer, glimrer stort sett med sitt fravær innen norsk skrekk. Filmen åpner med en liten forklaring på hva søvnparalyse er, for de som ikke skulle vite noe om dette fenomenet. I utgangspunktet litt vel overforklarende og unødvendig kanskje, men greit nok - det er i stor grad dette det skal handle om, samt en god del mer også faktisk.  

Filmen, med den lite oppfinnsomme tittelen Marerittet, sveiper nemlig innom alt i fra samboerskap og det klamme nye voksenlivet, hvor man plutselig må klare seg selv, via forventninger, følelser, baby-planer, søvnproblemer og menstruasjon. Ja, Marerittet baker inn temmelig mange utfordringer for stakkars Mona og Robby. Førstnevnte begynner altså å få fæle drømmer, samtidig som hun opplever skremmende søvnparalyser, nærmest hver eneste natt. Hva, eller hvem, er det som plager henne i denne nye leiligheten? 

Litt historikk rundt bygget og naboene til Mona og Robby er klassiske ingredienser som fort kommer inn i bildet, men måten man går inn på paralysefenomenet på, er grundigere, mer sentralt og faktisk ikke så rent lite godt skildret her.

Mye skyldes en oppfinnsom, kreativ og varierende regi av Rasmussen, hvor Mona og Robby får gjennomgå på flere plan. Det er eksempelvis kult å se kunstnerisk og teknisk godt løste måter på flere av hendelsene som oppstår, og uten at man føler ting går rett i skrekk-klisjéfella. 

Lydbildet er både røft, solid og påfallende særegent. Vi slipper med andre ord kjedsommelig masseprodusert dusinmusikk og lyd her, noe som er med på å løfte stilen og særegenheten til filmen. Eili Harboe i front, som også gjorde en liknende rolle i sitt store gjennombrudd Thelma i 2017, er helt grei som Mona.

Man føler imidlertid ikke at hun får ut helt sitt beste her, muligens grunnet et tidvist haltende manus hvor litt klassiske dårlige skrekk-klisjéer er skrevet inn, uten at det føles helt troverdig rundt oppførsel og logikk. Robby (Herman Tømmeraas) er likeså - en eyecandy av en samboer, noe som utnyttes til stadighet, men uten at han alltid gjør og sier ting som hadde virket mest fornuftig av en bekymret samboer. 

For dere som ikke er kjent med søvnparalyse, er dette altså en tilstand hvor hjernen våkner opp før den rekker å sende signaler til resten av kroppen. Dette kan resultere i at man blir liggende våken, men uten å klare å bevege på kroppen og musklene. Av én eller annen grunn, opplever her mange å få skremmende opplevelser av en mørk og truende nærhet, typisk i form av en mørk mannsskikkelse. Dette høres kanskje skrekkelig overdrevet og overnaturlig ut, men det er faktisk sant. Undertegnede har selv opplevd søvnparalyse, og det er ikke en morsom opplevelse. 

Stakkars Mona sliter dog med langt flere ting også. Forventninger, jobbproblemer, angst for å bli gravid, sære og rare naboer, store blødninger, og hun går samtidig ofte i søvne. Dette går hardt ut over samboer Robby også, og som hjelp oppsøker de den smått mystiske naboen Aksel (Dennis Storhøi) som “tilfeldigvis” jobber med nettopp slike fenomener og problemstillinger. Har du sett!

Hans forklaring er at dette har rot blant annet i norrøn mytologi, og selvsagt i tillegg til psykologi. Historier om den fryktede Maren, en mørk og ond skikkelse som man trodde kunne ta bolig i oss mennesker og som kunne forklare søvnparalyse, er noe av hans forskningsfelt.

Marerittet er en film som oppleves interessant, stil og formmessig, som tematisk. Den berører fenomener som ikke før er skildret i like solid grad, samtidig som det er flere ting man kan relatere seg til her, avhengig av hva man selv har opplevd i livet. Historien gaper kanskje over litt vel mange problemstillinger, og mister slik både litt effektiv historiefortelling på veien, samt forblir egentlig lite direkte skummel.

Marerittet er derfor mer en interessant øvelse i hvordan å skildre slike halvt drømmende, halvt våkne, psykologiske fenomener som vi mennesker kan oppleve som svært ubehagelige. Men som det jo ofte er med film - virkeligheten overgår fiksjonen, noe som også er tilfellet her i hva spenning, angst og engasjement angår. Har man derfor sett litt skrekkfilm, er ikke Marerittet på langt nær så skummel, som den er fascinerende. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Production/Handmade Films in Norwegian Woods)

Se om film er på streaming: