Anmeldelse av Babylon, amerikansk film fra 2023

I 1920-tallets Hollywood er livet en fest og filmindustrien eksploderer i overdådige fester, sammenkomster, relasjoner, sex og dop. Nellie LaRoy er en hittil uoppdaget og selverklært stjerne som sniker seg inn på en stjernespekket fest i LA. Her befinner elitelaget i Hollywood seg, inkludert stumfilmstjernen Jack Conrad. Men det er ikke lenge før stumfilmens æra er forbi, for rett rundt hjørnet lurer lydfilmens inntog, noe som kan true både den ene og den andre i stjernefilmens mekka! 

Mangt et satire-, meta- og bransjeportrett av Hollywood har blitt servert oss opp igjennom historien. En av de bedre og penere var genistreken av en sort/hvitt-film i The Artist (2011). Denne gang er turen kommet til regissør Damien Chazelle som først overrasket med Whiplash i 2013. Så fulgte han opp med Oscar-grossisten La La Land tre år senere, forøvrig også et Hollywood-portrett, dog langt mer klassisk romantisk og sjarmerende nedpå. Hans Babylon er i sterk kontrast - voldsom og brautende, skjønt heidundrende underholdende! 

For, med store stjerner i hovedrollene klasker han et storstilt og tidvis fullstendig riv ruskende vilt Hollywood-kalas i trynet på oss, samtidig som humoren, satirestikkene og barnsjegullkornene hagler veggimellom! Her er flere uforglemmelig enkeltscener hvor spesielt Margot Robbie i hovedrollen gnistrer og gjør sin sterkeste rolle til nå i karrieren.

Og det sier bare litt! Robbie har fra før av gjort seg sterkt bemerket i filmer som The Wolf of Wall Street, I, Tonya og Suicide Squad. Men der hun som Tonya Harding og Harley Quinn var langt mer karikert og overflatisk, der graver hun dypt i sin flerlagsportrettering av den både mystiske, desperate, herjede og det unikt dyktige showtalentet Nellie LaRoy.

Hun klatrer som et skudd på stjernehimmelen, som en Marilyn Monroe på speed! Robbie er som et fyrverkeri, der hun eksploderer, glitrer og storspiller med en tilstedeværelse som absolutt trengs for denne karakteren, men den oppleves ekte og realistisk, til tross for at den er “over the top” på mange måter. Sagt med andre ord - andre skuespillere hadde ikke klart denne balansen, og typisk overspilt den i stedet.  

Mot Robbie står blant andre Brad Pitt som, nærmest som vanlig, spiller en stødig og stoisk karakter, her i stumfilmstjernen Jack Conrad. Han har også flere ubetalelige og morsomme scener, skjønt helt oppe med LaRoy er han ikke. Jean Smart, Olivia Wild, Jovan Adepo og Diego Calva står i andre sentrale roller. Sistnevnte er LaRoys assistent og nære bransjevenn, hvis oppadgående status og stilling i bransjen går rett i taket i takt med at LaRoy gjør suksess.

Calva er av de mer ukjente navnene, og hans karakter forblir litt småtam og vanskelig å knytte seg helt til. Som en av hovedrollene blir han derfor ikke helt der i toppsjiktet, spesielt sett opp imot Robbies sterke karakter. Men, han er fin og søt, og en herlig kontrastkarakter i så måte.

Igjen står Justin Hurwitz bak musikken, men i motsetning til La La Land som han vant Oscar for, klarer ikke undertegnede helt å bli like engasjert av musikksporet i Babylon. Det er riktignok et gjengangstema her også, forøvrig morsomt likt “City of Stars” fra La La Land, men bortsett fra dette glimrer de fengende enkeltmelodiene med sitt fravær. Da er den fengende, storslåtte og heftige orkestermusikken langt mer tilstede og dominerende, i denne filmen. 

Er det noe Babylon er dundrende underholdende og uforglemmelig god på, så er det å skape storslåtte og heftig dristige enkeltscener. Her er alt fra elleville "hjemmefester", undergrunnsunderholdning av den særs vulgære og blodige sorten, via bransjeinnblikk vi både visste og ikke visste om, til filminnspilling på location som du aldri vil glemme!

Men ironisk nok gjør slike scener at helheten føles noe oppstykket og smårotete underveis. Det er som om regissør Chazelle riktignok har lekt seg underveis, noe som til de grader synes, men hvor han også har eksperimentert litt på bekostning av helheten. I en annen film kunne dette kanskje ha ødelagt vesentlig for opplevelsen, men her tilfører dette “rotet” egentlig bare en herlig uforutsigbarhet som understreker leken, galskapen og opplevelsen for oss. Humoren er ikke minst noe annet som også går igjen filmen igjennom, stort sett til det gledelige og underholdende. 

Babylon kan nemlig minne om en slags Tarantino-aktig grov og mørk humoristisk opplevelse i all sin vulgære, voldelige og brutale stil. Og nå er da også dette altså en form for Once upon a time in Hollywood-historie, bare på Chazelle-vis.

Han har nemlig ikke vært redd for å dra på her, verken med blod, kroppslig vold, og andre ting som både kan komme ut av menneskekroppen, og hva man kan gjøre med den! 

Babylon skal derfor ha et stort pluss for å ikke være småtam eller for glatt. Chazelles Hollywood-portrett er deilig voksent og vulgært, sprudlende av råskap og observante detaljer fra en industri, tid og sted som er spekket med symbolisme, historikk og kulturelt sprengstoff utav en annen verden. Babylon viser hva som kan komme ut av en regissør-drevet og skrevet storfilm, som ikke er en totalt profitt- og studiostyrt produksjon. For forskjellen er påfallende, og til det bedre. Selv om det går litt vel over styr innimellom, er dette helt tilgivelig, i en film som også rettferdiggjør sin lange spilletid på over 3 timer. Dette er som Moulin Rouge og La La Land til sammen, bare på speed og i kokainrus! Så, i en tid der den storslåtte kinofilmen er sterkt truet - gå og se Babylon! 

(Foto/Copyright: Paramount Pictures)

Se om film er på streaming:

First Man - Ryan Gosling vil til månen!

La La Land - Forener drømmer og virkelighet på en fantastisk måte

Whiplash - Intenst jazzdrama