Anmeldelse av Kampen om Narvik, norsk film fra 2021

Den andre verdenskrig er bare så vidt i gang, og for nordmenn virker den fremdeles å være langt unna. Når Narvik blir fokus og mål for Hitler, grunnet utskipingen av jernmalm, blir Norge likevel plutselig dratt inn i krigen. Natt til 9.april 1940 går tyske soldater i land i byen, og de aller fleste overgir seg, uten kamp. En liten gruppe soldater tar imidlertid på seg det farlige oppdraget med og forsøke å avskjære jermalmtraffikken og tyskernes fremmarsj.

Regissør Erik Skjoldbjærg står bak portrettet om Narviks brutale møte med tyske styrker, en historie og film som endelig er kinoklar, etter flere utsettelser først grunnet pandemien, og så reell krig i Europa. Historien tar utgangspunkt i de to første månedene av angrepet, som etter hvert resulterte i total sønderbombing av den nordnorske byen. 

Hotell Royal blir tyskernes nye hovedkvarter. Der jobber Ingrid Tofte som stuepike og blir ufrivillig, grunnet sine tyskkunnskaper, fiendens tolk og samarbeidspartner. Hennes mann i den unge korporalen Gunnar Tofte kjemper samtidig i sin ilddåp som soldat mot profesjonelle, tyske alpejegere i fjellene rundt Narvik. 

I hovedrollene som Gunnar og Ingrid står to relativt nye og unge fjes i Carl Martin Eggesbø og Kristine Hartgen. Sistnevnte er nok et ukjent fjes for de fleste, men Eggesbø er imidlertid ikke noe debutant. Han har vært med i en annen norsk krigsfilm, nemlig Den største forbrytelsen (2020), samt serier som Skam og Pørni.

Begge har de noe naturlig og jordnært over seg som står godt til deres karakterer. De blir våre øyne inn i et mareritt hvor relasjoner, tette bånd og kommunikasjon blir helt sentralt for å overleve. Spesielt Ingrid skildres godt og flersidig i at hun både må balansere sitt forhold til tyskerne, så vel som briter og nordmenn. Hun blir slik stående i skvis og får etter hvert umulige valg å ta stilling til.

Regissør Skjoldbjærg har vist seg som en dyktig historieforteller og formidler før i filmer som Nokas (2011) og Pionér (2013), Pyromanen (2016) og tv-serien Okkupert (2015-2020). Han fokuserer også her mest på et knippe hovedkarakterer. Dette gjør at det er den menneskelige historien som står i sentrum og som river oss med, både emosjonelt og relaterbart, samtidig som vi igjennom Gunnar, Ingrid og andre får se flere sider av okkupasjonens bitre følger. 

Parallelt fremstilles heldigivs heller ikke alle tyskerne som stereotypifiserte og onde. Det ville selvsagt ha vært en utdattert og overflatisk ting å gjøre, anno 2022. Man savner dog kanskje litt mer svulst her og der, og enkelte scener føles litt som fyllscener det ikke nødvendigvis skinner like mye av. Filmen er dog god på det medmenneskelige, for det er ofte i de små historiene, mellom mennesker vi klarer å relatere oss til, at også det sterkeste og mest emosjonelle fortelles.

Innimellom sliter filmen med noen småscener som ikke helt slår an, men heller føles å gå litt i fella igjennom eksempelvis heltemodige taler og “krigsklisjéer” vi har sett utallige ganger. Noen små grove hopp i handlingen er noen steder også med på å skape en følelse av at “dette skipper vi, fordi det vil koste for mye penger”, noe som fører til en litt brå narrativ fremgang her og der. Slike tidshopp forsterkes dessuten av tekstplakater, noe som sjeldent verken makter å imponere eller å skape gode overganger i den narrative flyten.

Men dette er forsåvidt mindre pirk på regimessige valg. Kampen om Narvik gjør så absolutt inntrykk. Det er en brutal historie vi her til lands ikke er vant med. Men etter at fabelaktige Krigsseileren tidligere denne høsten la ei høy list for både skildring av krig og den kunstneriske fremstillingen av slikt, oppleves Skjoldbjærgs krigsportrett hakket mer konvensjonell og tradisjonell i stil, form og farge. Og greit nok - dette er en historie som først og fremst skal fortelles for ikke å glemmes. Den kommer i så måte underlig seint inn i rekken av norske krigsfortellinger på film. Men, aldri så sent at det ikke er godt for noe, og Kampen om Narvik har blitt en solid, stødig og sterk film om et norsk marerittøyeblikk vi får håpe det blir veldig lenge til eventuelt skjer igjen. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS)

Pyromanen - Et monster i bygda

Pionér - Går "Hodejegerne" en høy gang

Nokas - Troverdig og skremmende

En folkefiende - Traust Ibsenmodernisering

Prozac Nation - Psykiske problemer på dagsorden med norsk Hollywoodregi

Insomnia - Mørk, spennende og interessant norsk produksjon

Absolutt en bra film