Anmeldelse av After Yang, amerikansk film fra 2022

Vi møter en fremtidsfamilie som kjøper en menneskelig, kunstig intelligent robot på tilbud. De kaller ham Yang og han har et asiatisk utseende og er skapt for å gi den Kinaadopterte datteren Mika en trygghet i livet og en forankring tilbake til sine røtter i Kina. De to får et veldig nært og helt spesielt bånd. En dag kommer det som lyn fra klar himmel at Yang slutter å fungere. Det skaper et stort mess i familien og familiefaren Jake begynner å se på muligheten til å reparere Yang, samtidig som han også prøver å reparere og holde sammen resten av familien som han har kjært i livet...

Dette er mye mer drama enn sci-fi og en film som reflekterer mer over livet og sorgen over tapet av et familiemedlem. Dette føles mer som en fremtidsfilm som foregår uten at det føles så fremtidsmessig. Man kan nok argumentere med at fremtidshusene, gatene og lokasjonene sikkert ikke føles så fremtidsmessig når man først er i fremtiden selv. Men filmen rendyrker mer hva den ønsker å romme. Dermed blir det mye tid til ettertanke over det man opplever i filmen med flere flere lag i det som presenteres.

Liker godt hvordan den kunstige intelligente androiden Yang virkelig blir en sentral del av familien på ekte. Han er som en bror og bestevenn for datteren i familien. Og når androiden Yang slutter å virke, så blir det for de andre som om han virkelig er død og de alle går gjennom en sorgprosess. Men samtidig lever de fremdeles i håpet om å kunne få liv i ham igjen og du får også en slags snoking i livet til Yang. Det viser seg nemlig at han har hatt et liv også utenfor familien, uten at jeg skal avsløre helt hva her.

Alt er en film basert på en novelle av Alexander Weinstein og det synes virkelig i filmen. Det vil si at filmen har et veldig simpelt konsept og drar og strekker alle plottelementer veldig ut. Synes også det er litt kjipt at mye av premisset for filmen er veldig satt allerede før du ser filmen, bare av å lese om den. Det som møter deg i filmen svært lavmælt og nedpå som en real indiedramafilm. Og akkurat det, viser filmen til det fulle, fordi dette er en typisk ‘filmfestivalfilm’ på både godt og vondt, der filmen blant annet har vært på BIFF, Cannes og Sundance filmfestival. Med det mener eg at det er en liten film som ikke er ment for de store massene. Og denne følelsen av å se noe antiblockbustermessig føles total kommer virkelig til syne i filmen.

Regien er ved den amerikanske sør-koreanskfødte Kogonada. Han debuterer med denne lille dramafilmen, som han også har skrevet manuset til. Han har laget en veldig poetisk og tankevekkende film. Skuespillet til Colin Farrell er noe som driver filmen fremover og gir filmen emosjonelt nivå. Men det beste med filmen er at den får deg til å tenke og reflektere rundt det det er å være menneske, våre relasjoner og samt hva som gir livet mening. Det er mye varme i fotoarbeidet i filmen. Det hele er meget vakkert utført og passer som hånd i hanske sammen med moralen og appellen i filmen som fokuserer på familierelasjonene.

Konklusjon
Filmen har fått virkelig gode kritikker, men det kan jeg skjønne på en måte, men for meg var filmen litt todelt i inntrykket. Vel er filmen ganske bra spilt, og det er mye følelser i filmen, men dette blir for tamt for min del. Jeg gir dog filmen noe kred for at selve poenget i filmen og at den er aktuell med problemstillinger vi vil møte i fremtiden, men der stopper min lille fascinasjon for filmen. Og jeg synes at filmen kunne investert mer tid i selve sci-fi-fremtidssamfunnpremisset, selv om dette heller dykker ned i det poetiske landskapet med mye som ligger mellom linjene.