Anmeldelse av Teddybjørnens jul, norsk film fra 2022

På det lokale julemarkedet er det et yrende juleliv, og lille Mariann er ute på noen ærender da hun får øye på en søt og nydelig teddybjørn. Plutselig synes hun teddybjørnen røre på seg. Er den levende?! Hun blir oppspilt og fast bestemt på at hun vil ha den, koste hva det koste vil. Teddy derimot drømmer selv om å få en rik eier som kan ta ham med ut i den store verden. Vil de noen gang møtes og treffe hverandre? 

Det er Fantefilm som står bak Teddybjørnens jul, samme produksjonsselskap som også gjorde sjarmerende Snekker Andersen og Julenissen og Den vesle bygde som glømte at det var jul. Og nå blir det jammen meg jul igjen, fra disse, igjen i regi av Andrea Eckerbom som også gjorde Snekker Andersen.

Inspirert av Alf Prøysens mange gromgode og urnorske sanger, mange med juletematiske elementer, spinner historien om Mariann og familien rundt like erkenorske juleelementer, stort sett til herlig og sjarmerende gevinst. 

I hovedrollen som Mariann står debutant Marte Klerck-Nilssen, mens kjente ansikter som Mariann Hole, Nader Khademi, Marianne Krogness, Kai Remlov og Jan Gunnar Røise gestalter hennes nærmeste familie.

Det er dog lillebror, spilt av sjarmerende Vegard Strand Eide, som stjeler julegrisen i denne runden. Hans smil, uttrykk og blikk er umulig ikke å bli sjarmert av, og med et både morsomt og vittig manus tildelt, fremstår han som en av de herligste karakterene i filmen. 

Den nokså friske og freidige storesøster Marianns ønske etter og jakt på den fine teddybjørnen resulterer i både innbrudd, tyveri og det som verre er. På veien henger også lillebror med, mest undrende og grublende hardt over hvem i alle dager som egentlig er julenissen. Kan det være pappa?

Parallelt med Marianns familie, følger vi også Teddy som underveis blir kjøpt av en mystisk ukjent person og foreløpig satt i en sekk på en låve. Kan det være noen som har kjøpt den til Mariann, til jul?

Det er her inne på låven at magien oppstår. Teddy blir levende og møter på selveste Bolla Pinnsvin! Sammen blir de kjent med hverandre, og Teddy lærer for første gang hva en kos er, fra en særdeles lattermildt og morsomt fremstilt kosesyk Bolla. 

Det visuelle uttrykket til Teddy og Bolla er godt og pent utført. Dette holder høy kvalitet og får en ekstra sjarm igjennom stemmeleggingen til John Brungodt som Teddy, og Lene Kongsvik Johansen som Bolla.

For også disse figurene har fått et morsomt manus som forvaltes på særegent vis igjennom stemmebruken. Spesielt det som går på Bollas behov for kosing, får en voksen sjel til å dra på smilebåndet. Det viser både humor, varme og en litt dristig tilnærming innen en barnefilm, hvor det er fare for mulige fniseøyeblikk for barna.

Potensialet til Teddybjørnens jul er stort, både nasjonalt, som internasjonalt. Her er det erkenorsk julestemning, stort sett i god gammeldags ånd, men uten at det oppleves som tungt, traurig og utdatert. Karakterer, manus og skuespill er såpass godt at sjarmen legger seg som et lett snølag over produksjonen og igjen står man med en vellykket barne- og familiefilm som man lett kan se for seg blir en gjenganger og klassiker i all sin tidløshet. Innbakingen av Prøysens karakterer, tekster og sanger er nydelig fordelt innen historien, og føles aldri påtatt eller påklistret. Dette er rett og slett stødig filmatisk kulturforvaltning det er lett å bli sjarmert av. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)

Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul - Urnorsk julenostalgi med gromgod stemning