Anmeldelse av Forbannelsen, norsk film fra 2022

På et øde sted på den norske fjellvidda, returnerer en pastor hjem fra Madagaskar for å etablere seg og lage en ny kirke. Året er 1918, spanskesyken herjer, og stedets gruvedrift er blant det som rammes hardt av tiden. Med hjelp fra gruveselskapet begynner pastoren å bygge kirken sin, men møter raskt på motstand da det viser seg at det bygges på en eldre sør-samisk gravplass. En ubestemmelig kraft begynner så å hjemsøke folkene på stedet.

Henrik Martin Dahlsbakken er tilbake med nok en særegen film, hvor karaktergalleri, tematikk og handling er spekket med kontraster og nyanser. Igjen har han fått med seg mange kjente navn, som Ellen Dorrit Petersen, Tarjei Sandvik Moe, Dennis Storhøi, Benjamin Helstad, med flere. 

I rollen som pastor Lauritz ser vi Jan Sælid som virkelig føles velcastet i karakteren som det svært konservative og bestemte familieoverhodet. Rundt ham florerer altså flere kjente fjes, deriblant Nina Ellen Ødegård (for tiden også aktuell i serien Etterglød), samt nykommer i unge Eva Nergård som gjør en imponerende debut som den lille samiske jenta My, som er adoptert. 

My blir som et slags bindeledd mellom samene og den øvrige befolkningen på stedet, og hun besitter også noen evner som må kunne kalles for overnaturlige.

Her skjer det etter hvert mye rart, og med nærmest alle karakterene. For Forbannelsen er ambisiøs og innholdsrik så det holder. Stedet maner frem det verste i flere av dem, og tematisk får både troende, ikke-troende og det som “verre” er passet sitt påskrevet fra manusforfatter og regissør Dahlsbakken.

Det ligger derfor mye både tydelig og mindre åpenbar kritikk her, både mot eldre tro og kristendom, måten vi mennesker legger bånd på oss selv og andre på, samt hvordan vi nordmenn lenge har tatt oss til rette, ikke minst overfor samene. 

Som film er Forbannelsen derfor både underholdende og svært fyldig, ja muligens litt vel fyldig. For kanskje blir baksiden av en slik godtepose-film at man gaper over for mye. Man vil for mye, med for mange av karakterene. Alle har noe å stri med her, det er en kjærlighetshistorie, et røft familiedrama, samfunns-, religions og kulturkritikk, litt skrekk og overnaturlige innslag, flotte locations, med mer. Resultatet føles noe ironisk både interessant og underholdende, men også litt rotete og for lite stramt som helhet. 

Men bevares… Dahlsbakken leverer nok et ambisiøst prosjekt som ikke ligner noe annet innen norsk samtidsfilm, og som fremdeles er langt mer morsomt å overvære enn veldig mye annen film. Her er en deilig småcreepy, avsidesliggende og forblåst mørk stemning, med passende mørke bilder, trolig stort sett kun med reallys, noe som skaper troverdighet til bildene. Det er et fengslende portrett av en tid, sted og setting som muligens er satt veldig på spissen og heldigvis ikke er like aktuell lenger, men som har flust med elementer som enda engasjerer og gjelder for oss mennesker. 

(Foto/Copyright: SF Studios)

Munch - Spennende og kreativ biopic om Munch

De fredløse - To rasmusser på loffen, i trygg skildring.

Gledelig jul - Herlig julestemning, og koronaterapi!

Prosjekt Z - En herlig og vill filmatisk lek!

Rett Vest - Sjarmerende og særegent komidrama om far/sønn-forhold

En Affære - Frustrert lærerfrue goes naughty med elev

Sensommer - Et stilig og gjennomført norsk-fransk mysterium

Cave - Røft og pent trekantdrama under jorden

Å vende tilbake - Estetisk pen film om to brødre fra en dysfunksjonell familie

Midt på treet med noen lyspunkter innimellom

Norges mest produktive regissør treffer nesten blink med en grøsser