Anmeldelse av Storm, norsk film fra 2022

Elin er alenemor og forsøker å holde orden på livet etter å ha mistet mannen. En dag skjer igjen tragedien, da hun er på fisketur sammen med sine to barn, Ulrik og Storm. I ettertid oppstår det rykter rundt hva som egentlig skjedde den dagen, og Elin står overfor en kamp rundt både sannheten, og sitt forhold til sitt eget barn.

I hovedrollen som Elin står Ane Dahl Torp, i det som er en krevende og sterk rolle, med en særdeles vanskelig tematikk i bunn. Hun er nokså steinsolid i rollen som Elin, men det blir noe skjematisk i måten hun er skrevet på som gjør henne litt redusert som karakter.

Hva skjer med oss (voksne) når barn blir mistenkt for å ha utført noe ondt? Snakker barn sant, eller fantaserer og lyver de vel så mye? Og hva gjør man som forelder om man begynner å tvile på sitt eget barn?

Erika Calmeyer (Young Royals) langfilmdebuterer som regissør med dette dramaet, hvor hun gir seg i vei med en vanskelig tematikk. Her sveipes det innom både interessante, fascinerende og vonde sider.

Manus er skrevet av Johan Fasting som står bak suksesser som Heimebane og Ninjababy. Handlingen er dyster og vond, og hvor det som skjer ikke vises oss, men mer dreier seg om hvorvidt barn som er innblandet i tragiske utfall selv var med på utfallet, eller om det som skjedde var en ulykke.

Underveis i historien om Elin og datteren Storm, slår det en at man ikke blir så veldig grepet. Storm er en gjennomgående dyster film, men med lite rom for fine og store gledesscener som kontrast. Slik får vi se lite til hvor sjarmerende Storm eventuelt kan være, og hun fremstår mer som en plagsom unge, enn som snill og grei.

Kanskje er det derfor det er litt vanskelig å bli så veldig berørt av det som paradoksalt burde være en meget sterk filmopplevelse. Det klarer ikke helt Storm å bli. Den er mørk, dyster og tung, men altså uten rom for de store følelsesmessige svingningene.

Det blir rett og slett litt tilbake til den “gode gamle” norske tristessefilmen, hvor man ofte gikk seg vill i egen elendighet, uten å tenke på hva som skaper sterke og berørende kontraster når man skildrer mennesker. 

Storm er dog god på å påvise problemstillinger og vanskelige situasjoner som oppstår i et slikt tenkt og gitt scenario. Sånn sett går den i fotsporene til langt sterkere dramaportrett, som eksempelvis den meget sterke danske Jakten (2012), eller forsåvidt også norske De Uskyldige fra i fjor.

Førstnevnte var blant annet innom hvor skadelig og farlig det kan være å tro på barn, mens sistnevnte skildret noe så uvanlig og imponerende beundringsverdig som ren barnlig ondskap. I den siste tiden har også politiets dårlige håndtering av barneavhør, i forbindelse med diverse drapssaker, vært i media. Storm pensler innom mye av dette selv også, og gir slik gjenklang i mye liknende dagsaktuell tematikk. 

Hvordan oppfører barn seg, sånn egentlig, og kan også barn være onde? Dette pirker Storm bare så vidt i, og faller ned på en litt helgarderende slutning som egentlig ikke sier oss så mye og som videre får noe uforløst over seg. Det er også et par veldig diffuse scener i filmen som er vanskelige å tolke, noe som tilfører en unødig forvirring.

Men filmen er tydelig og god på å skildre dilemmaer og utfordringer. Å tolke og psykoanalysere barn vil alltid være en øvelse i å spekulere og bruke følelser riktig, versus det å påvise ting vitenskapen eventuelt har lært oss om barn. I dette spennet kan det være særs vanskelig å falle ned på en “dom”, noe Storm skildrer nokså godt. Men den er mørk, også rent regimessig  og visuell, med duse fargesvake bilder, hvor et slags svakt grått filter føles lagt over bildene. Det er interessant tematisk dette her, men litt vel dystert, og ikke voldsomt underholdende. Kontrasten til nevnte fantastiske De Uskyldige er påfallende, på flere måter.  

(Foto/Copyright: SF Studios/Torbjørn Sundal Holen)