Anmeldelse av Krigsseileren, norsk film fra 2022

Familien til Alfred og Cecilia møter krigens utfordrende tider da førstnevnte må dra til sjøs med et handelsskip på Atlanterhavet i 1939. Sammen med kameraten Sigbjørn skal det ta årevis før de eventuelt kan vende tilbake. Hjemme i Bergen står Cecilia alene med tre barn, og når krigen også kommer til Norge, utfordres de ytterligere. Alfred og Sigbjørn tvinges til å seile i fronten av en krig de aldri selv ba om, alt for å hjelpe de allierte med utstyr og nødvendig materiell. Deres skjebne avhenger av utallige tilfeldigheter, veier, og valg. 

Regissør Gunnar Vikene (Himmelfall, Aber Bergen, Okkupert, Pørni) imponerer med dette krigsportrettet av en gruppe “soldater” som kanskje ikke er de første man tenker på i krigens sammenheng. Krigsseileren er likevel imponerende styrt, laget og skildret, og gir en følelse av en endelig opprettet respekt og oppmerksomhet til en litt glemt gruppe under krigen.

Og akkurat da man trodde man hadde sett nok av norske helteepos fra krigen, og som påkostede kinofilmer… Krigsseileren er derimot annerledes. Den har en litt annen narrativ struktur enn man har sett tidligere. Den konsentrerer seg om menneskene, ikke slagene. Og den er ikke redd for følelser, slik mer kommersiell “lettbeint” krigsskildring ofte er. Den er ikke redd for å ta i for mye. På godt og vondt riktignok. 

Her er nemlig flere direkte sviende vonde enkeltscener, hvor det blir komplett umulig ikke å bli kraftig berørt. Spesielt er det én karakters skjebne som for alltid vil være brent inn i undertegnedes minnebank etter denne filmen.

For ikke bare spiller unge Leon Tobias Slettbakk skremmende godt og troverdig, han også skildres og er skrevet såpass godt at man mest bare ønsker å ta ham under sine vinger og beskytte ham. Som 14-åring blir han slik barnas alibi, for også disse var en del av krigsseilerne, sammen med både kvinner og menn. 

I hovedrollene står kanskje to av norges mest kjente og stødigste karer i Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen. De er barndomskameratene som alltid står bak hverandre, og som lover å komme tilbake etter krigen, i live, og sammen.

Joner og Hagen har kanskje aldri vært bedre enn i Krigsseileren, for her går de igjennom alt hva en skuespiller kan måtte gjennomgå, samt et følelsesspekter som river i oss underveis. De er rett og slett skrevet dypere og mer flersidig enn hva vi er vant med innen krigsportrett. 

Regissør Vikene gjør dessuten noe særegent og viktig - han avslutter ikke historien om Alfred, Cecilia, Sigbjørn og de andre når krigen er ferdig. Historien fortsetter også i årene etter. Alt for å skildre ettervirkninger, den norske stats dårlige behandling av krigsseilerne, enkeltpersoners følger av de harde årene, med mer. Slik blir deres historie noe langt mer menneskelig, dypt berørende og viktig, enn bare ren, pur krigsskildring og underholdning à la Hollywood-stil. Den gaper rett og slett over noe langt mer, og blir en oppvisning i hvordan å fortelle flere lag, sider og nivåer, av en fra før av ekstremt kompleks tid, sted og levd liv. 

Vikene bruker fortellertekniske grep og valg som også fargelegger produksjonen (for øvrig tidenes dyreste her til lands) på en måte som gjør den særegen. Foto og bilder av norges nye bejublede filmfotograf Sturla Brandth Grøvlen er dessuten slående pene, med innstillinger, utsnitt og smarte valg som er med på å skape en litt annerledes visuell opplevelse. Krigsslagene, bomber, action og brak er mest i bakgrunnen, dog like fullt i aller høyeste grad overbevisende tilstede.

Krigsseileren er en befriende rå, ærlig og tøff skildring av krigen, hvor både karakterer og skuespillere i sentrum skinner og imponerer stort. Det er eksempelvis få, om noen, som kan spille sliten og herjet som Kristoffer Joner! Hans scener sammen med Hagen, spesielt den siste dem imellom, er én av filmens aller sterkeste. Vennskapet mellom Alfred og Sigbjørn skildres her uten ord, og kun med to blikk - blikk som sier mer enn tusen ord. Av alle norske krigsfilmer de siste årene, er dette den man håper får flest publikummere, rett og slett fordi denne kanskje er den beste, sterkeste og viktigste, i en tid hvor mye av det samme skjer fremdeles, her i Europa. Dette tilfører selvsagt en ekstra sterk medrivende emosjonell faktor til opplevelsen. 

(Foto/Copyright: Roxana Reiss/Stian Servoss/Mark Cassar/Mer Film.)

Her er Harold - Lun og vittig sær historie

Vegas - Fascinerende ungdomsportretter

Trigger - Hest er best i familiefilm!

Himmelfall - En film det er lett å bli glad i