Anmeldelse av The King and I, amerikansk film fra 1956

Alt begynner i Siam 1862. Anna er en meget jomfrunalsk og sterk kvinne som ikke lar ikke noen pelle henne på nesen. Hun er skolelærerinne og kommer med sin sønn til Siam for å oppdra og undervise barna til Kongen av Siam. Hun blir lovet å bo i et hus ved siden av palasset, men da hun kommer dit er kongen mye mer restriktiv. Det skaper en hel del konflikter mellom Anna og kongen. Men til tross for konflikter har de følelser for hverandre, som de ikke tør å uttrykke…

Filmen er basert på musikalen med samme navn som filmen, laget av Oscar Hammerstein II og Richard Rodgers tidlig på 1950-tallet, som igjen er basert på en romanen ‘Anna and the King of Siam’ fra 1944 av Margaret Landon. Alt er inspirert av den ekte historien til Anna Leonowens, som passet på barna til kong Mongkut av Siam. Dette er en meget fornøyelig historie om de mange kulturforskjellene som oppstår i møte mellom østen og vesten. Kongen ønsker å modernisere kongeriket sitt med nymotens skolering av sine barn, for å sikre fremtiden til kongeriket.

Det hele begynner rett på med å bygge opp rundt mystikken rundt kongen i det vår kvinne, Anna, kommer til Siam med båt. Der møter hun den halvnakne statsministeren som møter henne med alle sine tjenere. Rundt 15 minutter inn i filmen møter Anna kongen. De to får et meget interessant møte. Både kongen og Anna er to som liker å få det som de vil. Dermed blir det mye komikk rundt hvordan de to ‘braker’ sammen, og kongen får en å bryne seg litt på. Han har flere koner i haremet sitt og tenker nok at Anna skal bøye seg lett for ham. Handlingen tar plass i Siam, som er det gamle navnet på det som i dag er kjent som Thailand.

Dette viser seg som en musikal fra tidlig sted med sangen om at Anna plystrer hver gang hun blir redd. Og det er mye musikk i filmen, men det er ikke sanger hele veien og det er mye handling og replikker utenfor sangene også. Det gjør dette til en film du godt kan se, også selv om du ikke liker musikaler. Det er en bra historiefortelling i filmen som både introduserer og bygger opp rundt rollefigurene. De andre sangene er også meget fornøyelige og noe du minner med på underveis. Det er også en del sanger med en del følelser i, som gjør at man nesten får en liten tåre i øyekroken av å høre og se fremført i filmen.

Starten er skapt på samme måten som en rekke av de store gamle klassikerne med thememusikk i flere minutter før filmen begynner. Dette viser seg som en sann klassiker også tidlig i filmen. Kostymene og scenografien er meget påkostet i denne filmen. Det gjør at mange av scenene i filmen føles som rene kunstverk å være. Særlig er scenene rundt kongen svært overdådige.

Kameraet er som regel fastmontert på stativ og så ser vi innover i bildet med lange scener, med noen klipp innimellom innad i hver scene. Det hele er meget klassikerverdig, og det merkes at filmen er en gammel Oscarvinner med hele ni nominasjoner og 5 statuetter i beltet. Med andre ord beskriver Oscarstatusen en del av filmens rikdom og fremtoning på det tekniske planet, så vel som skuespill og reint fortellermessig.

Skuespillet er meget solid. Deborah Kerr spiller som ventet ganske sømmelig og litt småstivt, med følelser å spore under ‘rustningen’. Det var en rolle hun ble Oscarnominert for, hun vant ikke selve statuetten, og det til tross for at hun synger meget patent og passer godt inn i filmen. I den andre hovedrollen treffer vi Yul Brynner (Best kjent fra filmklassikere som The Magnificent Seven, De 10 Bud, Anastasia og Westworld) som spiller godt som kongen og gjør en meget karismatisk rolle. Han vant Oscar for rollen sin som Kong Mongkut i Kongen og jeg, og det kan jeg skjønne ut i fra hans fremtoning i filmen.

Konklusjon
Dette er en film full av følelser som ligger under å lurer. Det merker vi på hele forestillingen og sangene som vitner om ugjengjeldt kjærlighet der begge rett og slett går litt rundt grøten. Det er som sagt en del sanger i filmen, men limet i filmen skjer utenfor sangene i en mer tradisjonelle scener og historiefortelling, men sangene viser nok best der følelsene får skikkelig utløp og tankene inne personene kommer mer frem.

Kulturforskjellene er også med på å skape en viss humor i filmen. Filmen bruker lang tid på å skape illusjoner om to verdener som forenes gjennom to sterke personligheter. Filmen er noe omstendelig og langsom. Men selv om filmen har et eldre tempo, så har dette masser av eksotisk kvalitet og gode doser av sjarme fra en svunnen tid. Det er også en tvist i historien som kommer mer frem mot slutten og skaper flere lag på filmfortellingen.

Om du liker eldre musikaler eller klassiske historier med mye fornøyeligheter i seg, så er dette filmen for deg. Det hele er ganske sømmelig presentert, selv om kongen er litt av en røver med over 100 barn i løpet av sine korte ekteskap. Men om du liker mye action og kjeder deg lett om det ikke er mye fart i filmen, så er dette bare å glemme. Du vil nok ha mest utbytte av filmen om du liker kulturinnslag som del av filmer. Du får i alle fall skikkelig eldre klassikerfølelse av å se filmen. Og slutten i seg selv er også typisk klassiker.

Anna og Kongen - Britisk lærerinne i et eksotisk kongerike