Anmeldelse av The Black Phone, amerikansk film fra 2022

I 1978 forsvinner frem barn fra en småby nær Denver, Colorado. Vitneobservasjoner forteller om en stor, svart varebil, og svarte ballonger som forsvinner til himmels under kidnappingene. Når kidnapperens sjette offer blir unge Finney Shaw, blir han fanget i en lydisolert kjeller hvor den eneste gjenstanden er en svart, vegghengt gammel telefon. Stemmene som tidvis ringer ham, viser seg å kunne være nøkkelen ut av fangenskapet!

Det har rukket å gå 10 år siden den effektive og uggne Sinister (2012) kom ut. Også denne ble regissert av Scott Derrickson som forøvrig står bak et knippe andre også fungerende spenningsfilmer som The Exorcism of Emily Rose (2005), Deliver Us from Evil (2014) og altså nevnte Sinister. 

Sistnevnte ble da også nylig kåret til tidenes skumleste skrekkfilm, og slo dermed en haug med klassikere ned i støvlene. Hvorfor, lurer du kanskje? Tja… i følge begrunnelsen er det en kombinasjon av regi, historiefortelling og bekmørk tematikk som universet til Derrickson klarer å formidle så bra og creepy.

Dette klarer han også veldig godt med The Black Phone. Hans etter hvert nå velkjente bruk av dempet lys i bildene, selv om det er aldri så strålende sol og blå himmel ute, varsler et overhengende mørke som selvsagt illustrerer handlingen godt.

Historien om unge Finney er basert på novellen med samme navn av Joe Hill, nærmere bestemt sønn av langt mer kjente Stephen King. Og det er noe umiskjennelig “Kingsk” over også denne historien, så absolutt, inkludert en IT-liknende skummel skikkelse!

Her blandes sosialrealisme fra sent 70-tall, med overnaturlige elementer som er vanskelige å skille fra virkeligheten. Måten det smått surrealistiske veves sammen med virkeligheten på, er noe som kjennetegner King-universet kanskje aller best, og historien om denne smått mystiske svarte telefonen likeså.

Historien om barn og ungdommer som blir kidnappet, er dog dessverre langt ifra noe fantasi eller urealistisk som grunnlag. Årlig kidnappes tusenvis av barn og unge i USA, noe som er den grelle hverdagen og virkeligheten for desto flere tusen pårørende. Det er her filmen også kanskje er best - i måten den så troverdig og creepy skildrer hvordan den amerikanske kulturen og samfunnet preges av slikt, gang etter gang, år ut og år inn.  

Det fascinerende blir derfor at selv om man føler at man sitter og overværer en konstruert skrekkhistorie, er altså det meste fullt ut både “vanlig” og reelt, noe som tilfører denne historien et ekstra uhyggelig lag, kanskje særlig for oss voksne og eldre. Skildringen av disse barna og ungdommene er også nokså særeget innen skrekkgenren, fordi man har unge skuespillere i sentrum igjennom hele filmen.

Tematisk handler dette også mye om oppvekst, familieliv og relasjoner, samt vennskap og hjelp fra uventet hold. Her er også mye slåssing og vold, både mellom skoleungdommen, og vold i heimen. Også her får The Black Phone flere lag med sosialrealistiske toner som gjør vondt og overvære. En skrekkelig oppvekst kan nemlig bestå av så mangt, dessverre. 

The Black Phone skjemmes litt av en håndfull ulogiske sider underveis og som irriterer ørlite grann for mye til at man klarer å overse det, som et utildekket kjellervindu, enkelte beleiligheter i historien, m.m. Det er imidlertid morsomt å se Ethan Hawke i en litt annerledes rolle her, som the bad guy, og unge Mason Thames i rollen som kidnappede Finney gjør også en god innsats!

The Black Phone er en velfungerende thriller, med solide grimme elementer av skrekkelig amerikansk realisme og sider ved dette landets kultur og virkelighet som finfint veves sammen med overnaturlighet og små fine særegenheter i historien. Filmatisk har Derrickson igjen løst dette som film på en særegen måte, og hvor filmen nok treffer unge, som eldre, like godt. Filmen er ikke fullt så skummel som Sinister, men til gjengjeld føles den å stikke hakket dypere i sine flere lag, og blir til en opplevelse som sitter litt igjen i kroppen etter rulleteksten. Skildringen av vold og vond oppvekst, er dog det som nok gjør mest inntrykk, i hvert fall på undertegnede. 

(Foto/Copyright: Universal Studios)

Doctor Strange - Herlig forfriskende om merkelig doktor!

Deliver Us from Evil - Ikke ondt og skummelt nok

Sinister - Tidvis forstyrrende og skremmende ondskap!

The Day the Earth Stood Still - Trussel fra det ytre rom knebler jordens forsvar

The Exorcism of Emily Rose - Tro og tvil i rettssalen

Hellraiser - Inferno - Veldig todelt opplevelse

God og drivende thriller!

Kortanmeldelse: Småcreepy med kul 70-tallstemning