Anmeldelse av Lightyear, amerikansk film fra 2022

Den legendariske rom-speideren Buzz Lightyear forsøker hardnakket å hjelpe sitt folk tilbake til sin opprinnelige planet, men må på veien ofre både mange år av sitt eget liv, samt forholdet til nære og kjære. Samtidig møter han på en fiende han aldri i sin villeste fantasi hadde sett komme!

Regissør Angus MacLane debuterer her som regissør, men har tidligere assistert som regissør også på Oppdrag Dory fra 2016. Det oppstår alltid enorme forventninger når verdens desidert største, og som regel også beste, animasjonsstudio kommer med et nytt tilskudd til en allerede legendarisk velfylt og kvalitetsspekket katalog. 

Lightyear forteller altså historien om karakteren Buzz Lightyear, hvis karakter har blitt verdenskjent igjennom de fire Toy Story-filmene som startet i 1995. I Toy Story-universet er riktignok Lightyear en lekedukke, mens han her er en “ekte” karakter som denne dukken skal være laget etter. 

Opprinnelseshistorien til Buzz er først og fremst nok et animasjonsmessig mesterverk. Filmen ser helt fabelaktig ut, selv med et litt fargesvakere og dystrere visuelt preg, enn de særdeles fargesterke Toy Story-filmene.

Lyd, effekter, stofflighet og troverdighet i animasjonen, er tidvis så deilig å overvære at man regelrett føler at man kan ta og føle på både jern, plastikk, gummi, klær, med mer. For ikke å glemme kattepels!

Buzz får nemlig hjelp fra en ny fast følgesvenn i katten Sox, en robotkatt hvis tilsynelatende hensikt er å trøste og holde ham med selskap. Sammen med et etter hvert broket og noe haltende team av uerfarne astronauter, må de forsøke å få tak i en helt nødvendig krystall som trengs for oppdraget deres.

Det kan kanskje være litt som toppen av urettferdighet å skulle måles opp i mot det som er kåret til tidenes beste filmserie, nemlig altså Toy Story-filmene. Men grunnet karakteren Lightyear er det jo samtidig helt umulig å ikke å gjøre det heller.

Noe av det som kjennetegner leketøysfilmene er deres enorme overskudd av sjarm, vidd, emosjoner og humor. Her kommer Lightyear nokså til kort, og forblir dessverre litt tam, småkjedelig og i store deler av historien bare sånn helt grei. 

Lightyear mangler med andre ord litt av magien og sjarmen til de beste av de beste, og virker hakket mer opptatt av å være up to date i likestilling, legning, etnisitet og liknende. Dette er selvsagt både helt grei, og riktig, men på veien har man mistet, eventuelt latt være, å bruke tid på det lille ekstra som skal til for å sjarmere oss i senk.

Når dét er sagt, er dette fremdeles en nokså god og knakende vakker animasjon som underholder godt i halvannen time. Til slutt føles likevel filmen litt slik som Buzz er selv - nemlig litt stiv, metallisk kald, og som det litt kjedelige sidekicket til en mer interessant hovedkarakter. Sistnevnte er riktignok ikke tilstede i denne filmen, og derfor når den heller ikke helt der opp til den ellers så flunkende og glitrende Disney/Pixar-stjernehimmelen. 

(Foto/Copyright: Disney/Pixar)

Oppdrag Dory - Oppdrag... eh, hva var det nå igjen?