Etter at Isla Nublar ble totalødelagt for fire år siden, flyktet dinosaurene og lever nå side om side med menneskene, over hele kloden. Den nye maktubalansen fører til utallige problemstillinger, konkrete og fysiske, som moralske og etiske, og... hvem er nå egentlig klodens farligste og regjerende rase?!
Det siste kapittelet i den nye Jurassic-trilogien avsluttes igjen med Colin Trevorrow bak spakene, slik som i førstefilmen. Historien fortsetter altså ca. 4 år etter hvor Fallen Kingdom endte. Våre venner i Owen Grady (Chris Pratt) og Claire Dearing (Bryce Dallas Howard) har tatt vare på unge Maisie Lockwood (Isabella Sermon) etter strabasene i forrige film. Samtidig støter gode gamle kjente karakterer igjen på hverandre, når et stort økologisk mareritt er i emning.
Ellie Sattler (Laura Dern) og Alan Grant (Sam Neill) må nemlig forsøke å finne ut hvordan de skal stoppe en enorm invasjon av gigantiske gresshopper! På veien kommer de borti Ian Malcolm (Jeff Goldblum) og sporene leder dem til et selskap som skal vise seg å ha svin, og dinosaurer, på skogen.
Som sommer-blockbuster har Dominion i utgangspunktet alt - fantastisk kvalitet over lyd, bilde og teknologi, gigantiske actionscener, samt flusst av karakterer å speile seg i. Ironisk nok prøver filmen å nettopp være alt dette, pluss litt Indiana Jones, litt romantisk komedie, litt ditt, og litt datt. En fyldig pakke underholdning dét, tenker du kanskje da, og rett skal være rett - du får valuta for pengene, sånn sett.
Problemet med slike ofte overspekkede blockbustere, er at man fort også kan bli “kvalm”. Det blir for mye, på for kort tid, presset sammen til et kakestykke man blir like fort lei av, som man fikk lyst på. Kanskje ekstra trist er det at man ikke får nok tid med enkeltkarakterer til at man bryr seg nok om dem, og da faller også den emosjonelle biten fort bort.
Dominion består av haugevis av action- og dramatiske scener, de fleste helt greie, noe direkte dårlige, men noen også veldig fengende. Noen virkelig dramatiske scener svinger det godt av, og det river selvsagt deilig godt i magen når både T-Rex, Gigantosaurus og drøssevis av andre dino-arter brøler så det rister i kinoanlegget!
Dessverre skjemmes denne filmen av en forferdelig klipping. Klipperytmen er utallige steder så kjapp, at man hopper flere sekunder frem i narrativet, og hvor det ser ut som det regelrett mangler mange bilder i mellom klippene. Ikke gir det noe logikk i scenene, og ikke blir det en god og fin flyt f.eks i spenningsscenene. Et lite mysterium, dette, hvorfor regissør Trevorrow har gjort det slik. Det ser i hvert fall ikke kult eller bra ut!
Jurassic World: Dominion er overlesset så det holder, hvor filmen blir et eksempel på at man ikke lenger stoler på at nok er nok, at ting funker godt i seg selv, og følgende pøser man heller på med mer og mer. Den etterstreber også nostalgi tilbake til førstefilmen, bl.a ved å "kopiere" flere ikoniske scener derfra, dog uten samme effekt denne gang.
Resultatet blir sånn sett litt dømt til å bli til en ambivalent seeropplevelse, hvor noe funker ypperlig, mens annet blir som bråkete og støyende fyllmasse. En strammere regi (Spielberg!) ville her kunne gjort flere ledd bedre, men samtidig funker filmen selvsagt veldig godt som skikkelig popcornunderholdning, og hvor særlig barn og unge vil sitte klistret i over to timer. Originalfilmen fra 1993 fikk bl.a gjennomgå grunnet en grusom skummel barnescene, i den kjente T-Rex og bil-scenen. I Dominion får vi flere slike scener, noe som kommer til å hjemsøke de minste i lang tid fremover!
Det er likevel litt betegnende og illustrerende for denne filmen at de kanskje skumleste og ekleste scenene er der hvor kjempestore gresshopper lager kvalm for våre helter, og ikke nødvendigvis scenene med dinosaurene. Til slutt kommer en montasje som riktog nok gjør litt inntrykk, og som dreier seg om artsmangfold, og hvilken arv vi mennesker etterlater oss her på jorden. Sånn sett skal filmen virkelig ha ros for å la dette være det siste som blir sagt, i en film med et budskap som kanskje slik blir langt viktigere enn vi noen gang kunne ha sett for oss, bare tilbake i 1993.
(Foto/Copyright: Universal Studios/Storyteller Distribution)