Anmeldelse av Sisters, amerikansk film fra 1973

Philip Woode vinner i et TV-program en middag for to på en restaurant. Han tar med Danielle Breton, som er en ung fransk-kanadisk modell. Etter middagen trekker de seg tilbake til leiligheten hennes for å ha sex. Neste morgen forteller Danielle til Philip at tvillingsøsteren Dominique har kommet for å feire bursdagen deres. På hennes forespørsel går han for å hente en bursdagskake. Når han kommer tilbake, blir han knivstukket i hjel av den gale Dominique. Før han dør prøver han å varsle en nabo ved å skrive ‘hjelp’ med sitt eget blod på et vindu. Naboen går til politiet og de undersøker saken, og finner ikke noe spor i saken. Men naboen gir seg ikke og hun går dypere inn i denne livsfarlige affæren som hun gjør sin sport i å komme til bunns i…

Filmen åpner med den rare gameshowstituasjonen med en blind kvinne som tar av seg sine klær foran en mann i en garderobe, så skal de gjette hva han gjør når hun tar av seg klærne. Med denne litt rare starten utvikler filmen seg til noe helt annerledes enn man forventer ut i fra en slik begynnelse. Og dette tar litt vendinger underveis i filmen og bytter litt på hvem man følger, nesten i samme grad som i Psycho av Hitchcock som nok må være filmens store inspirasjonskilde.

Regien er ved mesterregissør Brian De Palma. Han er god på å skape atmosfære i filmen. Dette åpner rart med TV-show og så tar den en tur innom en klubb med tropisk atmosfære. Filmens musikkspor er ganske typisk for tiden. Thememusikken minner om 1960-talls sci-fi-skrekk-saker. Det hele er veldig Hitchcocklignende på måten å legge opp scener og foto på. Det er også en del Hitchcock tributes til måten filmens musikk er lagt opp og fortoner seg med fokus på dramatikken. Det minner litt om Psychomusikken med innslag fra andre themes som minner om andre strofer brukt av Hitchcock.

Det hele er litt småsøvnig inn til rundt halvtimen inn i filmen da vi får en skikkelig slasherscene helt ut av det blå. Og selv om dette ikke er like klassisk som dusjscenen til Hitchcock, er dette likevel ganske så voldsomt og ganske mentalt tilfelle av en del diagnoser i det psykiske landskapet. Brian DePalma er god med atmosfæren som er meget psykologisk, men innholdet spiller ikke helt på lag med filmen. I tillegg blir filmen litt ‘too much’ og alt for skrudd til i lengden. Jeg blir rett og slett litt sliten av musikken og måten filmen mot slutten tar oss inn i den mentale helsen til vitnet i en tilværelse mellom drøm og virkelighet i det neddopede landskapet. Musikken er nesten litt overrepresentert i filmen, og kan være noe slitsom i lengden. Det er noe todelt bilde i filmen med to ruter med forskjellige kameravinkler. Dette er en fiffig måte å vise ting fra filmen på, men dette er ikke et kvikt nok grep til å løfte filmen mye.

Plottet er jo litt klassisk i filmen og minner litt om Malignant fra 2021 i plottskissen. Filmen er ikke så givende som den høres ut som på forhånd. Det handler om to søstre. Et mord blir foretatt. Et vitne er veldig på for å få det oppklart, selv om politiet ikke tror på vitnet og avfeier henne med at hun må ha sett syner. Først følger vi morderne og mannen, og snur filmen til å følge vitnet videre som prøver å oppklare og etterforske saken videre på egenhånd. Men det som taler mot filmen er at dette ikke er så spennende som sikkert Brian DePalma tenkte når han lagde filmen. Det eneste interessante med filmen er å se hvordan det går med vitnet som egentlig leker litt med døden. Vi skjønner jo at det er snakk om tvillinger når filmen heter Sisters, særlig når man har sett en del film. Så man trenger ikke være rakettforsker for å finne ut det, da er morderen i Psycho bedre maskert første gang man ser den om ikke populærkulturen har spoilet det momentet allerede.

Konklusjon
Alt i alt er det inntrykket jeg sitter igjen med etter filmen litt delt. Sluttscenen er meget rar og jeg føler at filmen ikke helt fungerer og føles bare snodig mer enn fungerende. For meg blir dette mest en film for de spesielt interesserte og en film meget myntet på DePalma-fans. Jeg ser litt storhet og noe potensiale i filmen, men for meg kler den for mye av seg og føles litt for slitsom til å holde hele veien. Skal dog si at filmen har sine øyeblikk og filmteknisk er den interessant, men det er noe som mangler i sammensetningen før dette kan komme opp på et genialt nivå og spise kirsebær med de fine folka i klassen.

Terningkast: 4-

Mission - Impossible - Første film glimter virkelig til

Carlitos Way - Undervurdert gangsterfilm

Raising Cain - Enda en Hitchcock-hyllest, i en delvis mislykket film

De ubestikkelige - Bra gangsterdrama om Al Capone

Scarface - En av de mest hensynsløse mafiaskildringer!

Blow Out - Strålende og meget undervurdert De Palma-thriller

Carrie - Spesiell film som delvis lykkes