Anmeldelse av Top Gun 2: Maverick (Top Gun: Maverick), amerikansk film fra 2022

Den erfarne toppiloten i den amerikanske marinen Pete Mitchell får en dag i oppdrag å lede en gruppe unge dyktige Top Gun-piloter. Gruppen skal ut på et spesialoppdrag, en jobb som er halsbrekkende vanskelig og som ingen pilot tidligere har klart. Med i gruppen er også sønnen av Pete sin avdøde venn Nick “Goose” Bradshaw, og spøkelser fra fortiden våkner til live for Mitchell.

Avdøde Tony Scotts 1986-film har endelig fått sin oppfølger, denne gang med Joseph Kosinski bak roret (Oblivion, 2013 og Tron, 2010). I det som fort kunne blitt en genreklisjé av en retrohyllest, får vi derimot servert en tip top Cruise, i en meget sterk genrefilm!

For, det virker som det meste den evigunge Cruise tar i, blir til gull. Hans vanvittige suksess med M:I-filmene, får god avkastning også i Top Gun 2, hvor verken actionscenene eller (trolig) Cruise sin egen deltakelse står tilbake for noen ting. Det skulle ikke forundre undertegnede om den lille, store, karen satt bak spakene i hver eneste flyscene her!

Det er videre komplett umulig å si hva som er ekte flyscener, eller hva som er gjort foran en grønn skjerm. Noe skjønner man selvsagt ikke er ekte, men det SER forbasket ekte ut, og de vanvittige flyscenene gir filmen en skikkelig kraft og sug det svinger enormt heftig av! At årets Top Gun dermed er langt heftigere enn sin 80-talls bror, er dermed helt sikkert, men også stødig regi og en meget velprodusert film, er medvirkende faktorer til dette.

Handlingsmessig syr filmen fint sammen karakterrelasjoner og små historielinjer mellom da og nå, og Pete “Maverick” Mitchell drar altså med seg både spøkelser og tidligere hendelser inn i sitt godt voksne liv. Tematisk er Top Gun 2 riktig nok fremdeles ganske så enkle saker.

Her går det stort sett i 80-tallsromansens overflatiske gang, ispedd utallige machobrautende miljøskildringer hvor narsissistiske mannfolk kjemper om å være tøffest, mest dristig og, når sant skal sies, dummest. I lengden blir det litt begrenset hvor mye man engasjeres av dette, for filmen klarer ikke å skjule hvor tynn den egentlig her er, noe man spesielt merker i den småkjedelige midtdelen. 

Når dette er sagt, så gjør den selv dette klisjémessige genretypiske såpass bra, at man ikke rekker å kjede seg særlig lenge. De nevnte actionscene, men også fine emosjonelle innslag mellom Pete, bardama Penny (Jennifer Connelly) og sønn av Bradshaw i “Rooster” (Miles Teller), tilfører nok engasjement til at man blir revet med. 

Top Gun - Maverick er ikke akkurat et studie av god etikk og bra arbeidsmiljø, for der skorter det en hel del på disse karene gitt, men underveis merker man også hvor velprodusert og dedikert filmen er til sitt materiale og handling, at man samtidig ser hvor mange fallgroper den også klarer å unngå. Dette er en meget god genrefilm, tynn og lettbeint, joda, men likefull så godt utført at man frydefullt lar seg rive med av heftige jagerflyscener man, merkelig nok, føler man har sett alt for lite av, selv innen amerikansk film. Underveis slår det oss også at dette jammen meg ikke er noe sci-fi, men i realiteten er noe enkelte faktisk gjør, til daglig. Kanskje ikke heeeelt slik som dette, men du skjønner… det er heftig saker! 

(Foto/Copyright: Paramount Pictures Corporation)

Top Gun - Tøffe jagerflypiloter

Oblivion - Farlig nær en moderne klassisker

Tron Legacy - Visuell og stilsikker