Doctor Stephen Stranges lek og feilsteg med sine evner, resulterer i at flere parallelle universer åpnes og etterlater seg et kaos av rot, trusler og problemer. Nå må han selv ta konsekvensene av dette, og når en ung ukjent jente med navn America Chavez dukker opp, byr det på ytterligere utfordringer. Jenta innehar nemlig sterke evner som den farlige Scarlet Witch vil ha. Samtidig må Strange også imøtegå flere versjoner av seg selv, fra andre univers. Truslene står med andre ord i kø!
Siden undertegnede har mistet helt tellinga på antall Marvel-filmer de siste 15 årene (må da være nærmere 30?!), må han glatt innrømme at han begynner å slite litt nå. Etter å ha sett samtlige av filmene, bortsett fra 2 av dem, begynner man nemlig å bli sliten, så sliten… Det er liksom litt vanskelig å forholde seg saklig og objektiv, etter hvert, om du skjønner? Men jeg skal forsøke…
La oss ta det gode først. Regissør denne gang er ingen ringere enn Sam Raimi! Siden mesteparten av publikum nok er for unge til å vite hvem dette er, må det belæres dem at Raimi er en av USAs mest legendariske regissører, og som står bak klassikere som Evil Dead-filmene og herlige Drag me to Hell (2009). Raimi har dog også gjort superhelter før, og var regissøren bak de tre første Spider-Man filmene mellom 2002 og 2007.
Når denne karen så har tatt fatt på Marvel-gnål nummer ‘ørten’, føles det både morsomt og takknemlig, for Marvel-filmene kan jo ikke akkurat sies å ha for mye av verken humor eller eksplisitt galskap. Denne filmen lever nemlig nokså godt opp til tittelen, for det er ganske mye ‘madness’ å spore her, i hvert fall sett opp imot mange av de foregående kapitlene.
Regissør Raimi har nemlig, og heldigvis, klart å sette sitt ørlille personlige preg på filmen og tilført litt humor og ekstra galskap. Men, ikke forvent for mye heller - Marvel universet er jo laget for barn og unge, så noe helt i gata Guardians of the Galaxy, Deadpool eller som den fabelaktige voksne og grove serien The Boys, snakker vi ikke, altså.
Handlingen orker jeg ikke å gå i dybden på, siden den er så innviklet, rotete og forvirrende at det halve kunne vært nok, men la oss bare si at dimensjonene altså går over i hverandre og skaper et helsikkes til bråk og sjau! Det hjelper heller ikke at Wanda Maximoff, aka Scarlet Witch, har blitt verpesyk småbarnsmor og lengter etter en langt mer jordnær tilværelse med barn. Hun akter altså å få tak i kreftene til stakkars America Chavez og slenger rundt seg med ildkuler så det lukter svidd rundt ørene til våre helter.
Underveis blir man sittende og erkjenne at, joda…, her er mye snacks for både øyne og ører. Raimi tilfører ikke bare den nevnte dosen med litt humor og lekende letthet - han skaper også tidvis riktig så kule audiovisuelle tablåer, scener som er herlig småpsykedeliske og surrealistiske, men som altså forholder seg innenfor det barnevennlige.
Det familiære går igjen i historien, både for Wanda, Strange og America, og karaktergalleriet er, gledelig og underholdende nok, mer fargerikt og kjønnsblandet enn noen gang. Dette er også en kvalitet å ta med seg. At skurken denne gang er en dame, var liksom også på tide, selv om hennes moderlige ego er noe tynt som alibi for å herje så sint og voldsomt som hun gjør. Virkelig.
Denne runden med Doctor Strange er med andre ord en av de mer underholdende Marvel-filmene, men gud bedre så lei man begynner å bli. Det virker heller ikke som Marvel-universet har tenkt å roe seg noe særlig, for det er selvsagt mer på vei! Akkurat som med Multiverset, virker det som om Hollywoods gigantiske pengemaskin ekspanderer bare mer og mer, og man blir veldig ambivalent til om man liker det, lenger.
(Foto/Copyright: The Walt Disney Company Nordic)