Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av C'mon C'mon, amerikansk film fra 2021

Drama Spilletid: 108 minutter

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Underspalter:
- Dramafilm - Les flere.
- Barnefilm - Les flere.
- Dybdeanmeldelse - Les flere.

Vakkert!

[Skrevet av: Brage Riis, Dato: 29.04.2022]

Det har blitt snakket varmt om C´mon C´mon lenge, og flere mente at filmen ble snytt for Oscar nominasjoner. Mike Mills sin fjerde spillefilm har blitt hyllet av både kritikere og publikum. Derfor var det med store forventninger at jeg endelig dro på kino for å se denne filmen. Allikevel ble jeg nærmest overrasket da jeg etterhvert skjønte at denne kom til å leve opp til alle.

Annonse:

Filmen åpner med intervju av barn/ungdommer, og vi blir introdusert både til radioprosjektet til Johnny (Joaquin Phoenix), men også til temaene som filmen underveis vil ta for seg, som tid og følelser. Vi blir også etterhvert introdusert for Viv (Gaby Hoffmann) og hennes sønn Jesse (Woody Norman). 

Ganske tidlig i filmen så må Viv reise, for å ta vare på Jesse sin far, som er psykisk syk. Dette gjør at Johnny må passe Jesse, og det er her handlingen i filmen, dette onkel-nevø forholdet, starter. 

Det tar ikke lang tid før vi skjønner at 9 år gamle Jesse ikke er som alle andre barn. Han har arvet noen av de mer spesielle sidene fra sine foreldre, og er ikke redd for å skjule dem eller holde igjen. Han er en smart, eksentrisk og sta liten gutt. 

Johnny er nok ikke mindre følsom, men han holder mye inne. En voksen mann, som i stor grad prøver å forstå seg selv, må nå prøve å finne ut hvordan han skal håndtere Jesse. 

Handlingen i seg selv virker kanskje ikke så altfor originalt. Historier om motsetninger som settes sammen for å finne ut av hverandre, som knytter sterkere bånd til slutt, er ikke noe som ikke har blitt undersøkt eller gjennomført tidligere. 

Selve ideen, eller mangel på dens originalitet, er kanskje min største kritikk. Meb der henter den seg inn, gjennom måten ideen er gjennomført på. Den gjør alt riktig for å skille seg ut, og resultatet er alt annet enn uoriginalt. Ved å kutte ut alt overflødig virrvarr, gir filmen oss nok tid til å bli godt kjent med, og engasjert i, forholdet mellom Johnny og Jesse. 

Og noe av det “overflødige” som denne filmen har droppet, er farger. Den er gjort i svart-hvitt, og man kan kanskje tenke at filmen mister mye ved å fjerne farger når den er filmet på så mange kule locations.  

Men det blir heller motsatt. Nydelige svart-hvitt bilder gjør denne filmen mange ganger bedre. Det er noe veldig storslagent, nesten meditativt, over å se moderne og trafikkerte byer som Los Angeles og New York fremstilt slik de er gjort her. Det tar bort støy, og vi sitter igjen med en fantastiske bilder av store byer og kjente steder. 

Det skal godt gjøres og levere et sterkere, mer troverdig forhold mellom et barn og en voksen på film, enn det Joaquin Phoenix og Woody Norman leverer i denne filmen. 

Joaquin Phoenix er et av de aller hotteste navnene i bransjen om dagen, og derfor er det ekstra kult å se at han tar denne type roller, hvor han virkelig kan bevise hvor dyktig han er. Her er det ingen effekter, sminke, maske eller syke karaktertrekk som kan hjelpe han i gang.

I denne rollen får vi heller se hans evne til å skape en helt spesiell atmosfære og stemning gjennom hans nærvær. Samtidig sørger han for å gi Woody Norman rom til å la sin karakter utfolde seg. Dette viser hvor dyktig Joaquin Phoenix er, spesielt når det kommer til å forstå karakteren, situasjonen og stemningen i filmen. 

Jeg har tidligere latt meg overraske og begeistre over svært unge skuespilleres preastasjoner, spesielt i filmer som The Florida Project, Mid90´s, Capernaum og Honeyboy. Allikevel må jeg si at Woody Norman sin tolkning av Jesse er enda mer imponerende. Han lar følelser, gleder og bekymringer blomstre i et fyrverkeri av en prestasjon.

Han spiller en ganske spesiell ung gutt, full av energi, tanker, meninger og skarpe observasjoner. Han skiller seg ut fra andre barn, og det synes. 

Samtidig frykter han at hans far skjebne en dag skal bli hans egen. Her må man bare la seg imponere over hvor troverdig Woody Norman balanserer Jesse gjennom galskap og sårbarhet. 

Det er spennende med alle disse intervjuene av barn som skjer underveis. De er tankevekkende og morsomme. De fungerer perfekt som et friskt pust, et lite friminutt fra handlingen, hvor man får et innblikk i de unges håp og tanker.  

Jeg lar meg irritere litt over avsutningen. Hele filmen la opp til at Jesse skulle legge igjen en melding til sin onkel på lydopptakeren som han stadig lånte. Jeg skjønner at filmen måtte gjøre noe ut av denne lydopptakeren (med tanke på dens rolle i filmen), men i en så originalt gjennomført film, blir det litt skuffende når de går for den godt brukte jeg-har-lagt-igjen-en-rørende-beskjed-til-deg løsningen. 

Her skulle jeg gjerne sett at de hadde spilt mer på de naturlige lydene eller daglige observasjonene som blir tatt opp underveis, og som var et tema rundt opptakene til Jesse, hvordan man plutselig kan høre alt klarere gjennom en mikrofon og et headsett. 

Men når det er lagt til side, så sitter man likevel igjen med en mektig følelse av å ha sett en fin og tankevekkende film. Følelsen av å ha vært med på en reise der vi har blitt kjent med interessante karakter, sett flotte byer og fått nye perspektiver bruser i kroppen, og man vet at dette er en film man allitd kan vende tilbake til. 

Og uansett hvor bra TV´en din er, så er det noe helt eget ved å se denne filmen på kino! Det er nesten rart, men det kribler i reisefoten når man ser disse flotte svart-hvitt bildene av kjente amerikanske byer. 

 




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Moderne kvinner - Nydelig varm og menneskelig morsom gjenkjennelig

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5 av 6 - 1 stemmer)

Kritikker i media

  • C'mon C'mon
  • NRK P3 - Filmpolitiet

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Downton Abbey: En ny æra»

 

«Ingenting å le av»

 

«The Unbearable Weight of Massive Talent»

 

«Doctor Strange in the Multiverse of Madness»

 

«Everything Everywhere All at Once»

 

«A Bronx Tale»

 

«Fredag Den 13 Del 8»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2022 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.