Jeg er blitt såpass irritert over alt som blir avslørt i filmtrailere og nyheter at jeg ikke lenger bryr meg om å holde meg oppdatert på filmnyhetsfronten (annet enn en og annen overskrift) og ser ikke trailere lenger. Grunnen til det er enkelt og greit at det blir avslørt for mye og jeg liker det ikke. Jeg liker å være forholdsvis uvitende og med det kunne bli overrasket når jeg først ser filmen det dreier seg om. Dette var også tilfellet for den nyeste Spider-Man-filmen, og jeg må si at denne filmen er en av de filmene hvor den såkalte belønningen for min del ble enorm. Uten å røpe for mye, så er dette en sabla god «fan service»-film hvor det meste er på stell, selv med litt for mye snadder på én og samme asjett.
Marvel gjør det igjen. Det er vel blitt en vane egentlig. Uansett hva de gjør så ser de ut til å klare mesterstykket med å gjøre både fans og kritikere fornøyde. Med «Spider-Man: No Way Home» klarte de også å sørge for at filmen gikk inn i historiebøkene når det gjaldt å få publikum til å strømme inn i kinosalene, og jeg kan lett skjønne hvorfor. Det er ikke bare tidenes Marvel «fan service»-film det er snakk om her, men også en «fan service»-film hvor filmlivet til Spider-Man som figur får sin velfortjente hyllest. I tillegg gir de også et heidundre deilig nikk til animasjonsfilmen «Spider-Man: Into the Spider-Verse» som på mange måter banet vei og fortalte oss at publikum var klare for en film som tar i bruk samme fortellergrep og historieoppbygging. Og det med at «Spider-Man 3» i sin tid fikk pepper for å ha for mange skurker og for mange tråder å følge, er ikke det et problem lengre når man legger det grunnlaget som Marvel har lagt gjennom flere år og maaaaange filmer. Her tar vi i mot det som Marvel kaster mot oss og fryder oss hvor mange skurker og helter som dukker opp, samtidig som at man gir litt slakk for eventuelle merkelige sidesprang i historien.
Personlig så synes jeg ikke dette er den beste filmen til Marvel. Jeg savner litt Tom Holland («Uncharted» og «The Impossible») og Zendaya («Euphoria» og «The Greatest Showman») i dette, jeg. Det er altfor mye brannslukning og sideveier til andre historietråder at det som skapte en real nerve i de første filmene (både komisk og dramatisk) havner litt i bakleksa for Spider-Man denne gang. Jeg sier ikke at den ikke er der, men den vies for lite tid og får dermed ikke like stort nedslagsfelt som jeg hadde ønsket fra denne filmen. Jeg har nå sett Holland og Zendaya skape noe ganske unikt i de første filmene og hadde håpet at de skulle bygge videre på det. Altså, jeg klager ikke over alt det gode ved denne filmen, men jeg synes det er noen mangler og små detaljer ved historien som ikke sitter hundre prosent hos meg.
Bittelitt negativitet til tross, «Spider-Man: No Way Home» trykker på nesten alle de riktige knappene gjennom hele dens relativt lange spilletid. Jeg koser meg fra start til slutt, og det er slik jeg vil ha det når jeg ser en film plassert midt i smørøyet på MCU. Jeg får meg også et par hyggelige overraskelser som jeg synes er mer hyggelige enn hva overraskelsene faktisk gjør i filmen, noe som jeg mener kunne vært taklet mye bedre. Men så var det med én film, da. Én film hvor altfor mye skal få plass. Denne filmen kunne faktisk fint vært en trilogi i seg selv, men jeg liker at den tar det den har og gir oss en avslutning i stedet for å dra det videre og la oss henge i løse luften uten å få det vi vil ha. Totalt sett så føler jeg at dette er en helt kurant femmer på terningen, som gjør at den havner opp mot toppen av det Marvel har fått med sitt univers. Den er langt fra perfekt, kanskje litt vel ambisiøs, litt lang og på en måte også litt trang. Det er nesten så skinnet sprekker på denne pølsa, men bare nesten. En fan av Spider-Man og Marvel vil få akkurat den dosen de trenger her, og jeg håper og tror at neste film om Peter Parkers alter ego blir en stor fornøyelse – den også