Anmeldelse av Apejentene (Apflickorna), svensk film fra 2011

Emma er en ambisiøs ungdomsjente som trener for å komme med på det lokale konkurranseteamet for hestegymnastikk. For å gjør det bra på hesteryggen må en ha både perfekt balanse og absolutt kontroll over alle bevegelser. Det er mange jenter som konkurrerer om plassene og Emma får sterk konkurranse hos rivalen Cassandra, som hun også bindes til på en helt spesielt vis…

Filmen åpner med en scene der en jente lærer opp hunden i skogen. Introtekstene gir oss litt Tarantinosk gitarmusikkriff, men ellers er filmen mye mer nedtonet og skaper helt andre inntrykk. Du merker raskt at dette er en kunstnerisk film på flere vis. Filmen har lite dialog i starten og er okei stille i utførelsen, uten å bli kunstig eller uvanlig stille. Dialogen virker dog helt naturlig og flyter fint mellom rollefigurene. Vi blir vitne til en film som formidler ting på som skjer mellom linjene uten å overforklare alt utenom det vi ser i bildet. Det er med andre ord ikke ordene som er i sentrum, heller relasjoner som blir utfordret og vi får en god film om ta de første stegene inn i de voksnes rekker og utforske nye ting i livet. Noe naturlig nakenhet er også en del av filmen.

Regien er ved Lisa Aschan og hun debuterte med denne filmen i 2011. Senere har hun fulgt opp med ‘Det vita folket’ og ‘Ring Mamma!’ som ikke har fått like gode kritikker, men ble relativt greit tatt imot i hjemlandet. Jeg liker regien til Aschan. Den er flott levert med friskhet i bildet med det rette duse filteret på som gjør filmen litt gråsystervakker. Ellers formidler filmen mye følelser og stemninger mellom de to jentene i front. Det vil si at Mathilda Paradeiser spiller hovedrollen som den mer stille og beskjedne Emma og Linda Molin som den mer bestemte og utfordrende Cassandra. Skuespillet i filmen er ganske solid og både Paradeiser og Molin spiller ganske så troverdig som tenåringsjenter med hvert sine spesielle karaktertrekk.

Det er mange gode scener i filmen. Scenen med jentene som turner på hesten i manesjen er stilig lagt lagt opp. Og det er også briljant humor også, som da lillesøsteren på rundt 6 år danser for fetteren som hun er forelsket i. Den scenen er såpass absurd at man ikke kan annet enn å le og smile i det seriøse dansen som blir komisk fordi jenta prøver for hardt å bli likt av fetteren. Det er rart å få scener senere med jenta på seks år som vil bli befølt av fetteren som ikke er med på leken. Hun føler seg avvist og det er sårt for henne, men bra at filmen at ikke den biten tar for mye plass, for det er mer et sidespor. Det er også en del interessante og underholdende scener med hovedrollefiguren også, selv om det er mest rivalen som setter de fleste premissene for det som skjer.

Konklusjon
Dette er en sterk film som er filmatisk drivende godt fortalt på en interessant dramatisk måte som utfordrer seeren på noen vis uten at dette blir vanskelig å skjønne hva filmen egentlig går ut på og hva som skjer. Med Apejentene, leverer Aschan en solid debutfilm. Synes filmen klarer å levere en bra nerve og kunstnerisk vri på en arthaus-lignende film. Liker stemningen i filmen, der man aldri helt vet hvor grensene skal gå. Dette er en bra ungdomsfilm der tenåringsjentene utfordrer og tester hverandre for å lempe på grensene hos den andre. Det blir en kamp mellom de to jentene der begge kjemper om makt og posisjon, og det blir også innslag av både sex og følelser. Liker strukturen i filmen og at den overrasker bra i det som foregår. Det er noen tvister også. Selv slutten synes jeg også er fint utført selv om den er det minst geniale med filmen i så måte.

Se om film er på streaming: