Anmeldelse av Ida tar ansvar - Sesong 1, norsk tv-serie fra 2022

Ida er en veldig bekymret person og blir stresset for alt mulig, og hun bor i kollektiv. Hun er snill og bryr seg om alle rundt henne, selv om hun noen ganger kan bli litt for engstelig av det meste. En dag er hun på en fadderfest hos noen jenter som bor i kollektiv. Og der kommer det frem at den ene gutten som bor der er helt psycho, og har sterke meninger om hat til kvinner. Og neste dag kommer denne gutten i snakk med Ida. I begynnelsen er Ida ganske redd for Axel, men noe i henne tenker at hun skal hjelpe den stakkars gutten…

Serien spiller mye på frykt for ting rundt oss, og Ida har en egen evne til å tenke at alt føles skummelt. Ida er ganske søt med sitt angstfylte ytre. Det er lett å føle med Ida, hun er snill og grei, selv om hun er noe sjenert, men vi har alle møtt en jente litt i hennes type. Ida er nesten like nevrotisk som en Woody Allenkarakter, bare at hun ikke snakker så mye. Hun vet ikke helt hvordan hun skal forholde seg til folk. Det verste med ida er at hun er svært tafatt og utrolig konfliktsky. Det fører henne opp i mye problemer mot hennes vilje.

Axel er utskuddet i serien og helt fraværende og ute. Han sier alle de gale tingene og oppfører seg som en ekstremist som hater jenter og tror at de lyver når de sier de er blitt voldtatt og til og mer ler av det også. Av en eller annen grunn faller Ida for Axel fordi hun tenker at hun kan endre ham, fordi hun mener han trenger nærhet. Så derfor finner hun ut at hun skal ligge med ham, og det er en handling som hun ikke har tenkt over konsekvensene med valget, og ting går lett litts stokk over stein.

Alt begynner på snålt vis med en person som skal låne penger på T-banestasjonen. Med denne scenen setter serien standarden med både det sære og komikken i skjønn harmoni. Serien er veldig sært morsom, men noen ganger er det litt mye sær komikk for seriens beste. Det blir litt sånn at det ikke føles naturlig nok og det går inflasjon i det sære. Men likevel er det mange morsomme poenger som får meg til å le. Det skjer masse rare ting rundt Ida, som at samme svenske mann oppsøker henne to ganger og prøver å svindle henne, selv om hun kjenner ham igjen. Noen ganger dette så flaut at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Dette er en Viaplay originalserie, som er bygget på Kjersti Halvorsens debutroman. Serien har et kult preg, og alt ser bra proff ut og har et passende grått skjær over seg. Regien er ved Rikke Gregersen, som gjør sin første TV-serieregi. Dette har åpenbart hentet inspirasjon fra Erlend Loe-baserte saker og minner litt om særheten til ‘Kampen for tilværelsen’, som er en serie som virkelig fenget meg. Og selv om ikke Ida tar Ansvar er like komisk, så har den en del svært morsomme øyeblikk og er både sår og vond også om hverandre. Skuespillet er også meget patent med Elli Rhiannon Müller Osborne, fra Psychobitch i hovedrollen, og hun er noe du legger merke til og føles interessant å hvile øynene på og med seg har hun Arthur Hakalahti, som Axel, Hakalahti er kjent fra Skam og en rekke andre norske serier, pluss noen filmer.

Konklusjon
Alt i alt er dette en serie som fungerer meget godt. Du kommer raskt inn i humoren og episodene flyr unna når du ser. Serien problematiserer rundt temaer som er inn i tiden og skaper drama og flau humor rundt det. Det tar heller ikke lang tid å se serien med rundt 20 minutters korte episoder og kun 8 episoder i sesongen. Dermed er dette en underholdende måte å bruke noen timer på sammen med Viaplays nyeste originalserie. Og når serien er ferdig tenker man at det hadde vært fint med mer også, og det er en følelse som gjør at man føler man har tilbrakt tid med kvalitetsunderholdning på norsk. Hovedrollefiguren drar ting ås langt noen ganger at hun føles ekstrem hun også og det blir det mye underholdning av.

Se om tv-serie er på streaming: