Anmeldelse av Skrik 5 (Scream), amerikansk film fra 2022

Det har gått 25 år siden en rekke brutale drap rystet den rolige småbyen Woodsboro, men når en ny morder med Ghostface-maske dukker opp, er marerittet i gang igjen! Minner og hemmeligheter fra fortiden vekkes til live, og både nye og gamle mistenkte blir innlemmet i marerittet!

Ghostface er altså tilbake, 25 år etter at Wes Craven og Kevin Williamson revolusjonerte skrekkfilmen med sin selvrefleksive og genrelekne Skrik tilbake i 1996. Dette er noe også femtefilmen bruker, utnytter og spiller kraftig på - den kjører om igjen noen av de “samme” scenene, og returnerer til velkjente locations, nettopp fra førstefilmen. Dette oppleves både smart, morsomt, og imponerende velskrevet.

Regissørparet i Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett viderefører dermed Cravens stil, tone og komplekse form, mens manus er ført i pennen av James Vanderbilt og Guy Busick. Førstnevnte er mannen som blant annet også skrev David Finchers Zodiac (2007), og det er litt av et materiale disse to skal holde styr på her.

Ikke bare skal man forsøke å overgå seg selv ved å imponere med en femtefilm i rekken - de må også holde tunga rett i munnen rundt denne filmseriens karakteristiske lek med genren og “diktering” av reglene her innad. Sett i lys av dette, oppleves Skrik anno 2022 imponerende anlagt, tilnærmet og utført. 

Her er nemlig både referanser til tidligere filmer i fleng, innbakte hint og lek med disse, samt twister innimellom som virkelig overrasker. Uventede dødsfall gir dessuten brodd, sjokk og tyngde til en film som fort kunne føltes som en lettvekter om visse karakterer var skjermet for skade og død. Men i Woodsboro anno 2022 er heldigvis ingen trygge! Råheten i drapene er heldigvis også rimelig brutale, skjønt riktig Halloween 2021-nivå har man ikke helt gått inn for. 

Som skummel skrekkfilm av vår tid er Skrik 5 imidlertid fremdeles nokså lite skummel. Har man sett et par-tre skrekkfilmer av dette slaget, skal det mye til før man virkelig biter negler underveis her. Da fortsetter den heller bare sin velkjente stil som før - med genrereferanser, enkelte jumpscares og twister. Dette er, og har alltid vært denne filmseriens styrke og kjennetrekk, og film nr.5 kan derfor heller ikke liksom anklages for å være "for lite" skummel, sånn sett. Den gjør nemlig bare det som forventes, på et vis, men den gjør det til gjengeld også bra. 

Når dét er sagt, hadde det selvsagt heller ikke skadet å vært enda mer skummel og sitrende spennende, men nå leker den seg da riktignok også innimellom med skremmemarkører sånn sett, som eksempelvis når det forventes at det skal stå noen bak en dør, eller hvor Ghostface kommer til å hoppe frem i bildet. Men, filmen befinner seg altså fremdeles mer i grenselandet mellom komedie, humor og parodi, ispedd skrekk, mer enn i pur og ren terrorskrekk. 

Skrik 5, eller kun Skrik som den interessant nok kun velger å kalle seg (hint-hint!), makter noe som for undertegnede vokser seg mer og mer som imponerende underveis og i ettertid. Den klarer å lande stødig på beina, til tross for uendelig mange twister underveis, og etter et løp hvor genrereglene er omskrevet, lekt med, og utfordret, gang etter gang. Det oppleves intet mindre enn effektivt og imponerende, for man kan jo bare tenke seg hvor skuffende og fæl filmen hadde blitt, om man ikke fulgte dens egne regler, og f.eks skulle forsøke seg på noe helt nytt. Usjh!

Det er veldig mange kjente ansikter med her. Selvsagt er det morsomt å se de gode gamle, som Neve Campbell som Sidney Prescott, Courtney Cox som Gale Weathers Riley, og David Arquette som Dewey Riley. Men det er også en haug med smått kjente skuespillere i de yngre og nye rollene, noe som tilfører farge og spenn, i både personlighetstyper, bakgrunner og skuespill. Jack Quad er kanskje mest kjent fra den hardtslående serien The Boys, mens Dylan Minnette kjenner mange igjen fra 13 Reasons Why. 

Skrik 5 er meta, på meta, på meta, samt en ‘requel’-film, som de selv kaller det i filmen. Fansen, og dere som kan filmserien, vil nok få mest ut av dette, samt også skjønne hvor velskrevet dette tross alt er gjort. Her er utallige fallgruver og feil valg man kunne ha tatt, men hvor man altså unngår det meste. Det er imponerende! Og det er selvsagt dette som blir filmens egentlige gull og underholdning - hvordan den selv leker seg underveis, mer enn den blir direkte skummel som skrekkfilm. Sånn sett føles Skrik 5 helt unik i skrekkfilmens historie, noe som sier bare litt om hvilken prestasjon dette er. Wes Craven, som forlot oss i 2015, smiler nok fornøyd i graven nå, samtidig som han kanskje i likhet med undertegnede føler at punktum nå er satt for denne filmserien. 

(Foto/Copyright: Paramount Pictures/SF Studios)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Scream VI - Ghostface takes Manhattan!
- Skrik 4 - Tilbake til Woodsboro!
- Skrik 3 - Gjespende slasher!
- Skrik 2 - Skrik-oppfølgeren leverer helt greit
- Skrik - Scream Queen 2.0

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Scream VI - Ghostface takes Manhattan!
- Ready or Not - Genrelek med gjemmeleken fra helvete

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- En av de bedre oppfølgerne!