Anmeldelse av Sauls sønn (Saul fia), ungarsk film fra 2015

Vi følger jøden Saul som er medlem av Sonderkommando. Han er konsentrasjonsleirfange og blir tvunget til å hjelpe nazistene til å utrydde fangene i leirene. En dag finner han en han er overbevist om er hans egen sønn, blant de døde. Saul blir besatt av å prøve å redde sin sønn fra å bli brent. Han setter alle kluter til for finne en rabbi, for å lese Kaddish-sørgebønnen og med det få en verdig begravelse for gutten som betyr så mye for ham…

Alt er Nydelig filmet fra første stund. Det hele starter med et utydelig bilde som hovedpersonen kommer inn i og da blir alt klart. Man følger hovedpersonen og det er det man gjør. Det er et klart fokus og det er hovedpersonen, og gjennom han får vi gradvis satt inn i hva som foregår. Det hele er ganske konsentrert og det du får beskrevet er meget brutalt. Hovedpersonen har en sterk tilstedeværelse, selv om han ikke snakker så mye.

Filmen følger mer eller mindre bokstavelig talt etter hovedpersonen i tredjepersonsperspektiv. Med kameraet i ryggen eller litt forfra, får vi se en begrenset og sparsom skildring av ting rundt hovedpersonen, nesten som å gå bak ham å betrakte hva som skjer. Det er alltid hovedpersonen som er i fokus i bildet og det andre rundt ham er ofte litt mer uklart, noe som bygger opp rundt den kaotiske situasjonen i konsentrasjonsleiren.

Det hele er rett og slett svært mystisk og har en uggen stemning av at noe sykt og forferdelig foregår. Tyskerne er hovmodige mot konsentrasjonsleirfangene, selv om de ikke fremstår som direkte onde, men mer naturlig overbeviste om at de gjør det rette med å undertrykke jødene.

Man hører litt stemmer som snakker, noen gråter, noen skriker og tyske ordre brenner seg inn i ørene på konsentrasjonsleirfangene. Filmen er ganske så altoppslukende i måten den rulles ut på. Dette minner faktisk litt om måten mange dataspill er bygget opp på, både i stemning og 'fealing', men med et fotoarbeid som er mer kunstnerisk og helhetlig, i klasse med det beste og mest særegne av filmkunst.

Kameraarbeidet er meget kult og spesielt i denne knakende gode regidebuten fra László Nemes. Filmen er veldig effektiv i måten den fortelles på. Det hele er svært lavmælt. Handlingen kretser rundt hovedpersonen, og han blir nesten selve filmen. Filmen tar oss ut på litt av en reise inn i et helvete der ingen aner hvor dette vil ende. Saul er en handlingens mann og snur hver stein i søken etter å utføre sitt oppdrag.

Skuespillet til Géza Röhrig er utpreget troverdig og sterkt utformet i en rolle du legger godt merke til. De andre rundt ham spiller ham også god, selv om de mest er mer som ekstremt små biroller å regne i den store sammenhengen. Synes denne filmen ligner litt på krigsfilmen 1917 i struktur og litt stemning og at vi tett følger en person tett med et vanskelig oppdrag, selv om de to filmene er svært forskjellig ellers. Dette er også mye mer dystert og viser en side av andre verdenskrig som er blant de mørkeste kapitlene fra jødeutryddelsens hjerte.

Konklusjon
Filmen er ekstremt godt laget, men likevel føles den aller mest intens i starten. Det er dog en del øyeblikk i filmen som virkelig er med på å skape den rette spenningen. Noe av det som berettes og skjer føles som rein desperasjon fra hovedrollefigurens ståsted. Saul er en dristig og lite redd person som tar sjanser der andre ville valgt en sikrere vei. Han er mer opptatt av å begrave sønnen enn å berge sitt eget liv. Men alt i alt er dette en filmopplevelse av de sjeldne som viser hvordan mennesket på randen av utryddelse finner håp, selv når alle rundt en dør som fluer.

Et uforglemmelig Holocaust-portrett!