Anmeldelse av Aksel, norsk film fra 2021

Historien om Aksel Lund Svindal er den om gutten som ble tidenes største i utforløypene, og som på veien har møtt på privat motstand, humper, hindre og en skaderekke få hadde kommet over. Suksessen er historie, men legenden Aksel har nå fått sitt fortjente portrett.

Denne dokumentaren om Aksel Lund Svindal har på mange måter akkurat hva en biografi om en stor mann skal ha. Den gir et rikt innblikk i prosesser, ledd, apparat, medgang og motgang rundt en utøver av dette slaget og i denne ligaen. Regissørduoen Even Sigstad og Filip Christensen har dessuten fulgt ham såpass mange år her, at den også slik imponerer som dokumentar.

Det er ikke vanskelig å skjønne at det trengs noe helt vanvittig særegent for å komme dit Svindal kom i løpet av sin karriere. Det står og faller selvsagt enormt mye på dem rundt ham, som uten støtten og tilretteleggingen ikke hadde gjort ham så god som han ble. Samtidig må man nok også være litt av en narsissist og egosentrisk person. Ihvertfall til en viss grad.

Godt er det derfor å se at Aksel, parallelt, også virker som et knakende oppegående og likandes menneske! Hans vennskap med kolleger og omgangskrets bevitner dette godt. Særlig er forholdet mellom ham og Kjetil Jansrud sjarmerende, hvor de som kanskje argeste konkurrenter likevel hele tiden backer hverandre opp og tipser om løypeforhold underveis i konkurranser. 

Rent narrativt hopper filmen litt frem og tilbake i tid, mellom konkrete store hendelser i livet hans, som de dramatiske fallene hans, skadene, restitueringsarbeidet, og uttalelser fra familie og omgangskrets. Summen blir et innblikk som fascinerer på mange måter, og hvor man ikke minst forstår “supermannen” på et annet nivå enn man kanskje trodde man gjorde. Det er slik en dokumentar blir god - den former et bilde av hva som skal til, hvem, hva, hvordan, og annet, og hvor vi ikke bare tar det for gitt at han er “verdens beste” i sin aktivitet. 

Det eneste som virker å ha veket litt plass i filmen, er deler av Lund Svindal privat. At han og lillebroren mistet moren da Aksel var liten, brukes eksempelvis veldig lite tid på og kommer nærmest som et sjokk (for oss som ikke visste dette) og som en bisetning langt uti filmen.

Det er forståelig at han ikke har villet la dette bli for personlig og nærgående, men som closeup-portrett kunne det være enda mer interessant å lære ham slik personlig å kjenne også. Hans øvrige privatliv, hva han nå gjør, og hva slags tanker og planer han har om fremtiden, etter at han la opp, savnes også litt.

Aksel er uansett en idretts- og persondokumentar som både gir, underholder og tidvis skaper frysninger på ryggen. Selv om det innimellom kommer smygende tanker om en stor selvopptatthet, egosentriske og litt vel mange hyllest-scener, er det som nordmann selvsagt vanskelig ikke å bli revet med likevel. Aksel Lund Svindal er nemlig en såpass enorm arbeidshest uten like, og står som et gedigent forbilde, samme om man er idrettsutøver, eller ikke. Som dokuportrett evner den slik meget godt å dra oss kanskje litt bortskjemte skisport-nordmenn ned på bakken og påvise hva som virkelig skal til, for å bli best. 

(Foto/Copyright: Euforia/Field)

Supervention - Tar pusten fra de fleste!