Anmeldelse av Nattebarn, norsk film fra 2021

Etter at Petter ble stoppet av politiet fra å ta sitt eget liv, bestemmer han og kameraten Sverre seg for å lage en dokumentar om livet sitt. Sammen begir de seg ut på gata for å finne andre unge mennesker som også sliter psykisk, samtidig som prosessen også blir en lærerik og terapeutisk periode for Petter. 

Nattebarn føles unik. Den er så nær, ekte og personlig at det tidvis blir både ubehagelig og sterkt, men samtidig også føles så viktig og givende. Duoen Aaberg og Kvamme utleverer seg på en måte som vil treffe veldig mange, enten problemer og utfordringer er små eller store, sitter dypt eller mer overfladisk. Poenget er at filmen tør, viser og forteller ting mange sliter med.

Som dokumentar føles filmen både variert i grep, stil og form, samtidig som dette også gir den en litt rotete struktur. Dette går dog ikke noe ut over innholdet, og som “amatørproduksjon” er det også lett å skjønne eventuelle utfordringer og begrensninger i dette formatet. Det er også enkelte småting man sitter og lurer på underveis, men som vi ikke nødvendigvis får svar på. 

Men det er altså noe unikt over dette portrettet som det er lett å forstå vil kunne ha stor effekt og fort kan bli en god døråpner for både dialog, samtaler og forhåpentligvis også brekkjern for unge mennesker som trenger et lite dytt for å ta grep eller å søke hjelp.

Ikke minst er det gledelig at det også er gutter i fokus her, med tanke på den velkjente forskjellen det ofte er mellom kjønnene rundt det å åpne seg emosjonelt og personlig om sine problemer. I tillegg kommer filmen også inn på rus, selvskading, legning og kjønnsidentifisering igjennom menneskene de to guttene møter og blir kjent med. 

Skulle en savne noe måtte det være flere instanser involvert, som psykiatri, politi og kanskje også pårørende. Dette er på den andre siden ikke en såpass bred film - det er et lite og personlig prosjekt fra Aaberg og Kvammes side, noe som også forklarer fraværet av dette litt bedre.

Petter Aaberg i front fremstår som en både knakende herlig og sjarmerende kar, og kontrasten til det vi vet han samtidig selv sliter med, blir slik ekstra påfallende og sterk. Nattebarns bidrag inn i de viktige samtalene, både her og der, kan derfor vanskelig undergraves, og filmen burde derfor umiddelbart bli skolepensum på ungdom- og videregående skole. Aaberg og Kvamme selv kan også jammen meg vise seg å bare så vidt ha startet karrieren som dokumentarfilmskapere. Dette er nemlig god filmatisk formidling av både sjarmerende menneskelig og viktig sterk kost, som ikke minst byr på det viktigste - håp.

(Foto/Copyright: Indie Film AS)