Anmeldelse av De uskyldige, norsk film fra 2021

I løpet av en sommerferie blir fire barn kjent med hverandre i en bydel på østlandet. Sammen utforsker de stedet og blokkene de bor i, samt skogen rundt. Mens foreldrene ikke overværer dem, utvikler barna og deres tilsynelatende uskyldige lek seg til noe skremmende. 

Eskil Vogt (Blind, 2014) har både skrevet og regissert dette usedvanlige verket av en filmopplevelse. Igjennom sitt nære samarbeid med regissør Joachim Trier har disse to utviklet et filmspråk og stil som stikker seg ut. Så er også tilfellet med De Uskyldige - en historie og film du garantert ikke har sett maken til, i hvert fall ikke her til lands. 

Dette skyldes først og fremst at det her er barn, mellom 7-13 år, i de fire hovedrollene. Rakel Lenora Fløttum spiller Ida som er nyinnflyttet til en blokkleilighet sammen med sin mor (hennes også virkelige mor i Ellen Dorrit Petersen), hennes far og sterkt autistiske storesøster Anna. Ida finner seg fort venner i naboene Ben og jenta Aisha. Sammen utvikler de en særegen form for lek og syssel som skal utvikle seg til noe ondt, farlig og skremmende.

Unge frøken Fløttum er tilstede i nærmest alle scenene, filmen igjennom. Hun serverer hakesleppsterkt skuespill man ikke trodde gikk an av en ni år gammel jente. Det er fullstendig troverdig, realistisk og tilstedeværende, noe som varsler et godt nedarvet talent fra sin mor, samt en meget god instruksjonsjobb fra regissør og apparatet rundt!

Men hun er ikke alene, for både Sam Ashraf som Ben, Mina Asheim som Aisha, og Alva Brynsmo Ramstad som Anna tilfører et barnecast man ikke har sett liknende til på norsk film. Sistnevnte er eksempelvis også fullstendig overbevisende som den sterkt autistiske Anna, mens Ben og Aisha tilfører ytterligere personlighetstrekk som skaper et firkløver man vil huske, lenge!

Rent narrativt går handlingen sakte og nøysomt fremover. Tempo, klipp og utvikling er seig, men ofte god, dog ikke noe man blir stresset av. Snarere tvert imot. Bruken av lite, men meget pen CGI og spesialeffekter trekker også veldig opp, og summert opp blir dette til en film som føles svært velprodusert i absolutt alle ledd.

Da er det verre med selve historien. Det er vanskelig å ikke røpe helt sentrale sider ved plott og handling, så dette skal undertegnede la være å spoile. La oss bare si at historien tar vendinger og gjør grep som vil dele sitt publikum sterkt i to. Vogts manus og historie krever sitt fra sin tilskuer, for å si det mildt, og hvorvidt man sluker det som skjer, vil altså være sterkt subjektivt. 

Historien om disse onde barna river og sliter i oss, både den ene og andre veien. Dette er selvsagt mye meningen også, men filmens formspråk, tempo, brudd, stil og enkeltscener blir umulig å like, alt i sammen. Resultatet blir at den ikke får den effekten den kunne ha fått.

Filmen er et godt eksempel på en meget særegen og velprodusert film, men som bare tar den så og så langt, som totalopplevelse. Det blir eksempelvis for mye gjentakelser her. For mye gjentakende dveling på enkeltes ansikter. For lite forståelse for hvorfor barna gjør som de gjør. Barnas ondskap kunne gjort langt større inntrykk, hadde det ikke vært for vendingene som kommer underveis, og hvor filmen generelt går litt i pretensiøs-fella hvor man tar høyde for at vår tilknytning til det som skjer, funker maks, og hele veien ut. Det gjør det nok ikke, for folk flest.   

Med samme tittel som den fantastiske 1961-filmatiseringen The Innocents, (basert på den legendariske romanen The Turn of the Screw), flesker Eskil Vogt til med liknende tematikk og grøss, riktignok på en litt annerledes måte. Onde barn har nærmest i alle tider blitt skildret på film. Sjeldent veldig bra, dog med noen virkelig hederlige unntak. Vogt sin film er såpass knallgod på det tekniske, samt i skuespillet, at den allerede nå ubetvilsomt må kunne kalles en klassiker innen norsk filmflora. Hvorvidt den funker maksimalt også utover dette, blir som nevnt opp til enhver enkelt å oppleve. Undertegnede tror mange vil få problemer med å føle og bli med på hele reisen her, samtidig som det også er helt umulig ikke å bli mektig imponert på veien. 

(Foto/Copyright: Mer Filmdistribusjon)

Blind - Forfriskende og fascinerende regidebut