Anmeldelse av Clue: Maltesergåten, norsk film fra 2021

Cecilia bor og jobber ved Perlen Pensjonat som faren eier og driver. For et år siden mistet hun moren sin i en fæl drukningsulykke, en hendelse det skal vise seg å være litt mer mystiske omstendigheter rundt, enn først antatt. Nesten nøyaktig året etter, finner i tillegg Cecilia og venninnen Une et lik i fjæra ved Skutebukta. På stedet møter de også på gutten Leo, en fyr som de sammen med starter å etterforske dette mysteriet med.

Regissør Thale Persen gjør sin første spillefilm etter å ha jobbet en del på tv-produksjoner som Julekongen (2012) og Nesten voksen (2018). Hun legger seg åpenlyst på en rolig og fin tone i hva stil, narrativt tempo og uttrykk angår, noe som nok vil behage og imøtegå de minste barna godt. Selve mysteriet er ført i pennen av Aleksander Kirkwood Brown og krimforfatter Jørn Lier Horst, basert på sistnevntes bokserie CLUE. 

Hvorvidt bok og manus fenger like godt som film, er dog ofte to litt forskjellige ting. Det nevnte tempoet og den behagelige stilen, forsiktig ispedd små innslag av spenning, “skumle” hendelser og dødsfall, er imidlertid ikke noe som trolig ungdom vil bli støtt av, for å si det slik. Dagens unge er uansett så vandt med heftigere saker at man underveis her blir sittende å tenke over hvorfor hele filmen er såpass… eh, ja.. dvask, ufarlig og lite sprek, sånn helhetlig. 

Man merker det allerede når barna oppdager liket i fjæra. Her er det kraftig underspilling og barna hever verken på øyenbrynet eller virker særlig satt ut, nei mer som om de bare har kommet over ei kråkebolle i strandsonen.

Igjen - forståelig at man har valgt dette dempede og lite voldsomme uttrykket, men det er vanskelig å tro at selv barn vil ha vondt av litt mer følelser, action, drama og spenning. 

Dette er bare ikke en film man blir imponert eller særlig fenget av. Og mange tenker kanskje at det ikke trenger å være så voldsomt og knallbra, så lenge den er ment på barn og unge. Undertegnede er uenig, og mener man bør strekke seg mot å være knallbra, uansett publikumsgruppe.

Det er mye søtt, fint og helt greit her, og kjekt å se så mange kjente ansikter som er med. Men filmen mangler filmatisk snert, vidd, særegenhet og det lille ekstra til å heves til noe utenom det vanlige. Manus bærer preg av å være skrevet av nettopp godt voksne, mens de voksne oppfører seg generelt påfallende dumt, som om ikke unge gjennomskuer slikt, i dag. Klisjéene tynger med andre ord, mer enn de fenger. En film mest for de aller minste, dette. 

(Foto/Copyright: Maipo Film/Nordisk Film Distribusjon)

Se om film er på streaming:

Julekongen - Full rustning - Sjarmerende og morsomt førjulsmareritt