Anmeldelse av Gritt, norsk film fra 2021

Gritt, eller Gry-Jeanette som hun heter, møter veggen som kunstner i et Oslo hvor både penger, sted å bo, selvtillit og livskvalitet skranter mer og mer. Etter dramaskole i Hollywood, diverse mislykkede kunstprosjekter, samt motgang rundt økonomisk støtte, får Gritt en sjanse som skal vise seg å ikke nødvendigvis bli veien til suksess, likevel. 

Denne merksnodige og særegne filmen er virkelig ikke noe man ser hver dag. Ei heller her til lands. I regi av spillefilmdebutant Itonje Søimer Guttormsen, står Birgitte Larsen imponerende stødig i den krevende rollen som Gritt.

Gry-Jeanette har en stor drøm i hodet om å skape det radikale kunstprosjektet sitt som har som mål å begrave kapitalismen og patriarkatet, for godt. Problemet er at hun mangler utdannelsen og erfaringene å vise til for å få den økonomiske støtten det store prosjektet krever.

Etter flere avslag, personlige utfordringer og utdritninger, skorter det på evnen til å ta seg sammen og holde hodet oppe. Etter hvert synker også selvtilliten og pengene i lommeboka, og Gritt går på en personlig smell. 

Selve filmspråket til regissør Guttormsen er levende, varierende, friskt og imponerende kreativt, akkurat som Gritt selv. De to speiler slik hverandre og gir en svært variert handling, enkeltscener og hendelser som gjør at filmen føles både velfylt og rik, men også tidvis langdryg og tung. 

Gritt er stilmessig absolutt ikke en film for alle og enhver. Men samtidig også nettopp dét. Gritt går nemlig igjennom ting vi alle mer eller mindre støter på i løpet av livet, og noe vil kanskje også oppleves veldig gjenkjennelig, alt ettersom. Den engasjerte kunstneren må balansere og sjonglere sine drømmer og ambisjoner, men kommer likevel ikke fra det faktum at hun også er helt avhengig av det samfunnet hun står i stor opposisjon til. Ironien, skildringen og enkeltscenene som slik oppstår, er tidvis både smått morsomme, tragiske, empatiskapende og ikke minst - levende! 

Gritt oser nemlig av en fyldig menneskelighet som det er sjeldent å oppleve, selv i norsk fiksjonsfilm. Det blir nesten dokumentarisk dette her, i perioder, samtidig som Larsen i hovedrollen overbeviser og fint balanserer, slik at det ikke blir for emosjonelt heller. Gritts reise gjør derfor inntrykk og får oss til å tenke, på en måte absolutt ikke all film makter. Det er noe med blandingen av den navlebeskuende selvopptattheten som Gritt representerer, og som derfor også tidvis provoserer, samt den empatien som oppstår fordi vi kan kjenne oss igjen i hennes intensjoner og livssituasjon. Kjente tematiske knagger som drømmer, ambisjoner og meningen med livet, tilfører dessuten denne fyldigheten som igjennom Guttormsens rike filmspråk tilsammen skaper en helt unik film. 

(Foto/Copyright: Mer Filmdistribusjon)

Se om film er på streaming: