Anmeldelse av Han, norsk film fra 2021

Petter, Eirik og Harald sliter alle med sitt. Førstnevnte er en anerkjent manusforfatter som får sin storfilm om Fridtjof Nansen avvist, til fordel for kvotering av kjønn. Eirik er arbeidsledig, blir ydmyket av NAV, og blir bitter på tilværelsen. Lille Harald går på barneskolen men sliter med å bli sett, både hjemme og på skolen.

Regissør Guro Bruusgaard langfilmdebuterer med dette blikket på mannsrollen, hvor identitet, utenforskap, tilhørighet og emosjonelle utfordringer står sentralt. En tematikk det er lett å ta imot med åpne armer innen norsk film!

Vi har tidligere sett liknende filmer som tar for seg mannsrollen her til lands, for ikke å snakke om en haug med latterlige tv-serier. Men der spesielt sistnevnte stort sett reduserer den norske mannen til den klassiske tulleklovnen av en neandertalsk fjompenisse, der forsøker i hvert fall Han å problematisere, vise, skildre og gi gode spirer til en påfølgende debatt. 

For, Han gir ikke nødvendigvis firkantede fasitsvar på hva dagens mann sliter med, så mye som den skildrer og viser noe av hva utfordringene hans kan bestå i. I starten av filmen kan det muligens føles noe klisjémessig og sjablongaktig lagt frem. Petter oppleves eksempelvis som noe overdrevet sur og grinete vonbroten, mens Eirik føles først både overspilt og overdrevet, han også. 

Men så føles karakterene å vokse på oss. De blir mer troverdige. Vi føler mer med dem. Og kanskje kan vi også selvsagt kjenne oss igjen i dem. Deres typetegninger er slik vel så mye givende, faktisk, som de eventuelt skal beskyldes for å være stereotypiske. For selv om eksempelvis unge Harald først oppleves som en provoserende drittunge, ender det med at vi til slutt får en stor og vond klump i magen av å følge ham.

Dette skyldes ikke bare Haralds utvikling, men også unge Frank Werner Laugs uttrykk og empatiskapende skuespill etter hvert. Og det er kanskje ikke tilfeldig at det er med nettopp ham at filmen slutter, for det er som kjent i ung alder vi alle formes, vil bli sett, elsket og føle oss som en del av noe, og noen. 

Karakterene sveiper forøvrig innom kjente "typer" som den lettkrenkede og hårsåre, den oppmerksomhetssøkende og oversette, samt kanskje også den hatefulle og spirende incel-mannen. 

Han oppleves ikke som verken noe voldsomt hardtslående samtidskritisk eller som portrett, ei heller er den filmatisk kjempesæregen. Det tar dessuten litt tid før vi virkelig bryr oss om karakterene. Men med finfin bruk av små doser humor, typetegninger og lett gjenkjennelige faktorer, vokser likevel disse tre guttene på oss og får denne nesten hjerteskjærende slutten hvor man blir sittende i ettertanke og forstå hvor viktig det er å også se gutter, og ikke bare tro at de klarer seg fint, overlatt til seg selv. Som et innspill i manns- og kjønnsdebatten vil derfor Han funke veldig godt der den tilfører norsk filmflora noe både viktig, og takknemlig.

(Foto/Copyright: Euforia/Alternativet Produksjon)

Se om film er på streaming: