Anmeldelse av Bortebane, norsk film fra 2020

En av verdens største fotballturneringer samler årlig unge fotballinteresserte fra hele verden til Oslo. På Ekebergsletta møtes derfor mennesker med svært så forskjellig bakgrunn, men med én felles møteplass i fotballbanen. 

Bortebane åpner med at vi følger et lite knippe ungdommer som forbereder seg til den store opplevelsen og happeningen. Her er Anna, Fred, Khalidi, Yu og Afnan, representanter fra land som Norge, USA, Kina og Palestina. Alle har de som mål å prestere under cupen, men noen har kanskje litt vel høye forventninger, både fra foreldre og seg selv.

Det er fint at vi følger disse unge fra deres hjemland og slik får et klart bilde på at de faktisk kommer fra ulike deler av verden. Det gir et ekstra internasjonalt preg over den happeningen som Norway Cup faktisk er. For disse unge er dette en veldig stor drøm å få være med på, både sosialt og fotballmessig. 

Den narrative strukturen fortsetter med deres ankomst i Oslo, og følger dagene underveis hvor flere og flere lag faller fra, opp i mot finaledagen. Noen gjør det godt. Andre mislykkes i å nå høyt. Så også enkelte av hovedkarakterene vi følger.

Stil og form på dokumentaren er rimelig frisk, kjapp og hip med musikk, klipperytme og relativt korte scener som trolig appellerer godt til de unge. Det er også en fin balanse her, mellom personene som følges og måten de blir fulgt igjennom cupens dager og løp. En noe brutal og grov klipping, gjør den kanskje unødvendig “amatør” i stilen, samtidig som det ikke forstyrrer noe heller akkurat. Den dokumentariske stilen og formen er generelt helt grei liksom, uten de store overraskelsene. 

Skal man være litt kritisk til tematikken og innholdet, er det interessant å se enkelte overivrige voksne som nærmest tar både fotball og betydningen dens alt for seriøst. Det er godt at regissør Line Hatland har tatt slikt med, for det blir ekstra påfallende og smått provoserende å se de av barna som får høre at de nærmeste ikke er gode nok, har trent godt nok, eller ikke lykkes nok underveis. Et lite, men berettiget smekk til de vokse, sånn sett.

I dag er det også viktig at kanskje spesielt gutter får høre at det også finnes en annen fremtid enn å satse på fotball, noe ikke alle foreldre kanskje er gode nok på å minne dem på underveis i ungdomsløpet. For jenter blir det kanskje litt mer motsatt - det blir en positiv vei de kan gå, om de velger dette selv, og slike ting blir som et interessant underliggende aspekt ved filmen som tilfører den noe mer og som gir kimer til noe egentlig langt mer interessant for mange voksne. Men, det får bli en annen film.  

Forventninger, press, familietradisjoner og religion er alt representert i disse ungdommene, og gir slik et fint tverrsnitt-bilde på kulturer og likheter/ulikheter. Bortebane er i det hele tatt et godt laget innblikk i både Norway Cup som sosialt og samlingsmessig fenomen og arrangement, men også som en liten tankevekker rundt flere andre ting.  Og selv om også årets arrangement er avlyst, vil dette kanskje være en liten trøst av en feelgoodfilm som minner oss på hva som venter, forhåpentligvis allerede til neste år!

(Foto/Copyright: Medieoperatørene/Euforia)