Anmeldelse av Knives of the Avenger (I coltelli del vendicatore), italiensk film fra 1966

Alt begynner med druide på stranden som forteller kvinnen Karen og sønnen Moki om deres skjebne. Druiden forteller at ektemannen, Harald, ikke er død, og vil komme hjem til karen før vinteren. Videre forteller druiden om at den forræderske Hagen er på sporet av dem og at de må komme seg raskt avgårde. Og da Hagens menn forsøker å overraske Karen hjemme, kommer en fremmed kar til unnsetning og dreper dem. Den fremmede blir hos Karen og sønnen. Han lærer Moki å skyte med en bue og kniver. Nå venter de bare på Harald og det store oppgjøret med Hagen...

Knives of the Avenger var en problempreget produksjon. Mario Bava gikk sent inn i produksjonen for å fullføre den. Bava kom inn i produksjonen da den allerede var i ferd med å falle fra hverandre og filmet alt på ufattelige seks dager, inkludert å fullføre manuset. Filmen kan best beskrives som en nyinnspilling av westernfilmen Shane fra 1953, bare i vikingaktig tid. Og for øvrig kan ikke filmen helt måle seg med Shane i kvalitet heller, da dette mer føles gjennomsnittlig på flere punkter.

Det er ikke helt lett å si hva som ligger i en film før du ser den. Særlig når du ikke vet noe om den på forhånd. Undertegnede forventet en skrekkfilm, men dette er mer vikingpreget og episk i fremtoningen. Det merkes at Mario Bava har laget filmen. Den er dog litt overdramatisk. Filmen fremstår som et realt forsøk på en eldre klassiker, men har dessverre for lavt tempo og føles også litt klisjepreget til tider. Liker noe av stemningen i filmen, men dessverre blir dette litt for tamt i lengden.

Det tekniske er noenlunde bra gjennomført. Liker dog noe av innpakningen og dette er langt i fra noen dårlig film, men alt i alt føles ting mer midt på treet. Filmen har innimellom veldig forseggjort fotoarbeid med kule lokasjoner, natur og kostymer. En del av kameravinklene er ganske stilfulle, men dette er mer tradisjonelt gjennomført enn Mario Bavas aller beste filmer. Filmmusikken er laget av Marcello Giombini og virker meget italiensk og klassisk på samme tid. Det hele minner egentlig ikke så rent lite om Ennio Moricones måte å lage musikk på. Allt føles veldig som spaghettiaktig westernmusikk.

Bava har laget en ganske imponerende film for bare å bli filmet i seks dager, men synes samtidig at selv om filmen ser okei ut, så føles den litt hul til tider. Jeg tror ikke nok på det jeg får presentert og klarer ikke leve meg helt inn i filmen. Kjenner at jo mer jeg ser, jo mindre engasjement får jeg for filmen. Og særlig når filmen ikke klarer å gjøre ting spennende og du føler du vet hva som skal skje til slutt. Slutten er også ganske standard og selvsagt rundes det hele av med at helten rir inn i solnedgangen.

Konklusjon
Alt i alt er dette blant de mer forglemmelige filmene til Mario Bava. Håndverket er bra, men filmen er ganske så seig og kjedelig. Dette mangler en del sprut og kunne med fordel ha vært langt mer actionpreget enn det dette er. Føler filmen føles litt hul til tider og at dette ikke henger helt sammen, men Bava skal ha cred for at han klarte å lage så mye film på så kort tid som noen dager. Derfor kan jeg ikke annet enn å premiere filmen med en solid treer på terningen.

Terningkast: 3+

A Bay of Blood - Menneskets råe og brutale natur går i arv!

Danger: Diabolik - Kul 1960-tallsfilm om stortyven Diabolik

Kill, Baby... Kill! - Stemningsspekket spøkelsesklassiker

Blood And Black Lace - Stilfull og genreførende klassiker fra Bava

Black Sabbath - Tre historier om skrekk og gru...

The Girl Who Knew Too Much - En fryd av et Giallo-spirende thrillermysterium

The Mask of Satan - Stilfull og uforglemmelig regidebut av Mario Bava