Anmeldelse av Malcolm & Marie, amerikansk film fra 2021

Den lovende filmregissøren Malcolm (John David Washington) danser sin vei gjennom stuen. Han og kjæresten Marie (Zendaya) har kommet hjem fra premieren av Malcolms nyeste film, og han er ruset både på anerkjennelse og egen suverenitet. Han fyrer av en intens monolog om sitt geniale vesen og irritasjonen over smiskende filmanmeldere som politiserer verket hans og ser filmen gjennom en rasesentrert lupe, kun fordi han er svart.

Marie sukker og tenner røyken sin. Den tidligere narkomanen, som er inspirasjonen til Malcolms film, vil snart avdekke en tirade av innelåste følelser til sin uvitende partner. Hun må først vente til Malcolm blir ferdig med det selvsentrerte fjaset, og hun lager en passiv aggressiv mac'n'cheese imens masken forsvinner sakte, men sikkert.

Så smeller det, fra begge sider.

Den luksuriøse leiligheten blir arenaen for parets dyptgående konfrontasjon som varer ut filmens spilletid. Stueteppet, badekaret og sengen blir scener for lange og tidvis teatralske monologer om kjærlighetens og kunstens natur, egoisme, og mangel på takknemmelighet, det hele med en underliggende sensualitet.

Det veksles mellom varme, intime øyeblikk der paret synes å finne forsoning, til brå og eskalerende utveksling av fornedrende personangrep. Etter hvert utvikler det seg til et noe barnslig spill om å stikke der det gjør vondt for å bryte den andre ned. Her er det imidlertid ingen som blir stående på seierstronen, der spillet virker som å være en projisering av egen usikkerhet og selvforakt. 

Den gjentagende skiftningen i stemningsleie og styrkeforhold er emosjonelt utmattende, men ikke alltid på en god måte. Det er noe rått og realistisk ved den eviggående krangelen som stadig blir avbrutt av kjærlige seanser, men dialogene blir litt for repetitive, innøvde og konstruerte i løpet av spilletiden på 100 minutter. Det formidles interessante tankeutvekslinger særlig i filmens første halvdel, men manuset lider av mangel på substans underveis, og vi ser spor av små-pretensiøst Oscar-appell.

Zendaya og Washington har en overbevisende kjemi, selv der manuset er mangelfullt. Førstnevnte utviser et svært bredspektret følelsesregister som flyter naturlig fra høylytt og utagerende, til kontemplerende og innesluttet, og så til leken og forførende, ofte i en og samme scene. Washingtons portrett er ikke like nyansert, og kan tidvis grense til overspilling, men kvaliteten ligger stort sett på et høyt nivå her også.

Filmens lekne estetikk bidrar til å fremvise de gode skuespillerprestasjonene. Filmkameraet følger paret i svart-hvitt gjennom natten, ofte med en inntrengende nærhet, som om vi er vitne til noe som ikke burde blitt frigjort til offentligheten. Scenene er lange, og det dveles over ansiktsuttrykk, kroppsspråk, stemning og stillhet, akkompagnert av jazzete lydspor som fremhever det nære og sensuelle. Det kunstneriske formspråket er vakkert og behagelig, men kan til tider bli mer som et fokuspunkt enn et virkemiddel som tjener historien.

Malcolm & Marie er en forfriskende og annerledes Netflix-produksjon i kontrast til alt rælet de spytter ut. Den lykkes som vakker kunstfilm med flotte skuespillerprestasjoner, men den hadde muligens fungert bedre som kortfilm.