Anmeldelse av Hedersgjesten (Guest of Honour), kanadisk film fra 2019

Veronica er en ung lærer som havner i fengsel når hun blir anklaget for å misbruke sin posisjon overfor en elev. Når hun imidlertid er uskyldig i dette, ønsker hun likevel å være i fengsel for noe hun tidligere gjorde og faktisk var skyldig i. Samtidig forsøker faren hennes å få henne ut av fengsel. Han jobber som matinspektør og blir i ren frustrasjon over datteren en mann som tar ut sitt sinne og dårlige humør overfor restaurantene han besøker. 

I regi av Atom Egoyan (The Sweet Hereafter, 1997) serveres vi her en historie litt utenom det vanlige. Ja, faktisk så er historien om Veronica og far Jim så rar og merksnodig at den som film ikke helt klarer å formidle dens snodige genreblanding kjempeeffektivt. Her får vi et karakterdrama mellom en far og datter i bunn, ispedd både mørk humor og et psykologisk thrillersk tilsnitt. 

Basert på Egoyans eget manus, føles Hedersgjesten dog mer å være en slik film som er basert på en finurlig og godt skrevet roman, hvor dens særegenhet innen narrativ struktur og twister underveis vanskelig lar seg overføre til filmmediet. Eventuelt føles historien såpass rar at den nesten kunne vært basert på en sann historie, noe lenge undertegnede faktisk også trodde. Det blir som om Egoyan har gjort det hakket for vanskelig for seg selv på skrivebordet, for filmatisk funker det varierende underveis. 

På én og samme gang forundres vi over både Victoria og Jim, hvorfor de virker litt rare, mystiske og tvetydige, samtidig som “sannheten” mer og mer kommer for en dag igjennom innbakte tilbakeblikk. Her aner vi at blod er tykkere enn vann. Som far, så datter. Med mer. Hvorvidt det virkelig er slik, skal ikke røpes her dog.

Hedersgjesten har heldigvis herlige David Thewlis i hovedrollen som far Jim, en kar det er vanskelig å synes noe godt om, om man har sett hans fabelaktig ekle karakter i sesong 3 av Fargo. Det er litt den samme usikkerheten man får også her overfor Jim, men som filmatisk karakter kunne han fort blitt en langt større psyko-karakter enn han nå er blitt i Egoyans regi. På godt og vondt dette, for det er ikke tvil om at regissørens forholdsvis rolige, vage og forsiktige stil underveis gjør oss litt usikre på hva vi faktisk overværer, samtidig som dette også fascinerer litt.

Summen blir at Hedersgjesten skiller seg ut, i sin noe merkelig narrative struktur og historie, samtidig som den fenger greit i det å være nettopp annerledes. En mer skarp regi, med større variasjoner og regimessige spreke grep, kunne dog ha hevet dette opp til å bli noe virkelig uforglemmelig. Slik den er blitt, fremstår filmen mer som noe mange kanskje kan kjenne seg litt igjen i, og det har da også kanskje vært tanken bak hele historien, noe som er litt creepy i seg selv.

(Foto/Copyright: Manymore AS)

Remember - Solid thriller i form av en demensvendetta

The Captive - Spennende kidnappingsdrama