Anmeldelse av The White Tiger, amerikansk film fra 2021

I The White Tiger blir vi kjent med Barman, en selvutnevnt entreprenør som gjennom tilbakeblikk forteller oss sin livshistorie. Han er født og oppvokst i en fattig slumlandsby i India, og må leve i et urettferdig kastesystem med korrupte innehavere og frihetsberøvende familietradisjoner. Da den rike forretningsmagnaten Ashok ankommer byen, øyner Barman muligheten til å unnslippe jævelskapen ved å bli hans personlige sjåfør.

Filmen gir et satirisk portrett av forholdet mellom makt og underkastelse i kapitalismens mørke verden, og begrensingene det kan sette for selvrealisering. Barman anser seg selv og den indiske slummen som haner fanget i bur, der de ikke kan gjøre stort annet enn å se sine nærmeste bli slaktet og vente på sin tur. De som sitter med nøkkelen til buret, er de privilegerte rike herrene som har makten til å mishandle sine tjenere og likvidere de som trosser dem. Barman er imidlertid den sjeldne hvite tigeren som vil bryte ut av buret, koste hva det koste vil. Historien utvikler seg til en brutal, mørk fortelling om den machiavellistiske veien til personlig frihet, skildret gjennom forfalne bakgater, slitte klær og gule tenner.

Solide skuespillerprestasjoner gjør at Barman fremstår som en noe ambivalent og sammensatt figur. Bak hans ydmyke, beskjedne smil og voldsomme takknemmelighet for hans herre Ashok, ligger det også et pirrende hat, og det reflekteres over hvorvidt han elsker sin herre bak en fasade av hat eller hater sin herre bak en fasade av kjærlighet. Dette samspillet mellom tjener og herre skaper spenninger som står for noen av filmens høydepunkter.

The White Tiger kan ved overflaten minne om Slumdog Millionaire. Bare bytt ut den naive eventyraktigheten og feel good-klisjene med pessimistisk samfunnskritikk, morderisk humor, og kynisk realisme.

99 Homes - Brutalt og menneskelig om hverdagstragedier

At Any Price - Hvor langt er en far villig til gå for å hjelpe sønnen sin?