Anmeldelse av Mandy, amerikansk film fra 2018

Året er 1983 i Pacific Northwest. Der lever outsiderne Red Miller og Mandy Bloom et kjærlig og rolig og tilbaketrukkent liv. Men skyer truer i horisonten, og deres skogkledde fristed ødelegges på brutalt vis av en sekt. Den blir ledet av den sadistiske Jeremiah Sand. Da sendes Red ut på en reise fylt med en heftig, blodig hevn og flammende ild...

Dette var en film jeg fikk tips om fra min kjære podcastvenn Kenneth gjennom hans Netflixtips i en sending vi hadde sammen. Og filmen leverer allerede fra første stund av. Alt begynner med de rare setningene: ‘Når jeg dør, begrav meg dypt. Plasser to høyttalere ved mine føtter. Sett høretelefoner på hodet mitt og Rock ‘N’ Roll meg når jeg er død’. Og videre følger en reise inn i en filmverden der du føler deg litt småør.

Mandy er regissert av Panos Cosmatos som lagde sin debutfilm, ‘Beyond the Black Rainbow’, i 2010. Cosmatos har laget en svært sær og effektiv film i Mandy. Rollene spilles av Nicolas Cage, Andrea Riseborough og Linus Roache. Og dette er endelig en Nicolas Cage-film som føles frisk og på riktig side av kvalitet. Med andre ord ser det ut som Cage klarer å komme seg ut av det uføre han satte seg selv i med å velge bare drittfilmer å spille i. Og Nicolas Cage klarer seg veldig bra i filmen som viser litt mer av hans skuespilleri enn bare å levere replikker.

Filmen begynner med rolig elgitarrock med vokal som setter deg i en stor stemning imens vi flyr over tretoppene. Det kuttes trær i starten i det vi blir kjent med rollefiguren til Nicolas Cage. Det hele er veldig artsy og jeg elsker den dynamiske klippen i filmen som sauser sammen bilder, foto og musikken som glir i hverandre på mesterlig vis. Scenografien i filmen er meget gjennomført og dette eksploderer i en orgie av farger som krydrer inntrykket og smelter i hverandre på en svært så spesiell måte.

Mandy er en litt slow film, men er såpass sær og peprer deg med interessante måter å presentere filmen på. Det gjør at dette aldri føles kjedelig, bare intenst og spennende. Det er nesten så jeg følte at jeg satt i min helt egen verden når jeg så filmen. Alt er skrudd sammen på en måte som flyter avgårde der drøm og virkelighet kan være vanskelig å skille. Det hele føles litt som en forstyrrende feberfantasi.

Handlingen er ikke så viktig i en film som dette. Der er det heller innpakningen og inntrykkene dette gir som teller og skaper stor filmkunst. Dette føltes mer som å se en blanding mellom en David Lynchfilm, Alex Garlands Annihilation eller lignende, bare i en litt annen stil, men i samme gaten. Det er også litt småskrekk i filmen med noen Hellraiserlignende skapninger som dukker opp og vil ha blod. Men jo mindre man vet om denne filmen jo bedre er det.

Konklusjon
Alt i alt hadde jeg en kul stund da jeg så Mandy. Den er noe treg til tider, men den har så mye bra kunst ved seg at jeg synes filmen fortjener å bli plukket frem i mengden. Om du er ute etter å se noe litt annerledes, er Mandy filmen du bør prøve deg på. Den føles som noe helt annet enn den klassiske Hollywoodfilmen. Dette er mer mørkt og artistisk skapt av Cosmatos på en måte du sjelden ser på film. Dette føltes egentlig mer som en fest av inntrykk mer enn en vanlig film. Det er ikke så mye historie i filmen og det som du får, er ikke så viktig. Dette er mer en stemningsfilm enn en god historie, på samme måten som du setter pris på en Lynchfilm, for deg som liker det. Nicolas Cage er også kul i filmen, selv om han ikke er like mye med hele veien, så klarer han å prege inntrykket og finalen er også ganske intens og verdt å vente på.

Terningkast: 5-

Les også anmeldelser av andre filmer med samme hovedrolleinnehavere:
- Color Out of Space - Vakker hallusinasjon fra rommet
- Ghost Rider 2 - Voldsomt og flaut actionvås
- Drive Angry 3D - Actionmøl av dimensjoner
- Knowing - Tidvis bra om å kjenne fremtiden
- Ghost Rider - B-filmaktig skue som aldri makter helt å underholde
- National Treasure: Book of Secrets - Sludder fra ende til annen
- Windtalkers - Solid krigsfilm
- Gone in 60 Seconds - Tankeløs bilaction på sitt beste
- Con Air - Dugelig popcornaction fra det glade 90-tall
- Face/Off - Svært underholdende 90-talls konseptaction
- Wild at Heart - Herlige og rare Lynch med en slags roadmovie
- Raising Arizona - Tidlig Coenkomedie med mye filmsnaks
- Moonstruck - Romantisk komedie med Cher