Anmeldelse av A King in New York, engelsk (britisk) film fra 1957

Vi følger en regent i et Europeisk land der det har vært en revolusjon. Kong Shahdov er kongen har stukket av med alle verdiene og reist til New York for å leve livet. Der blir Shahdov tilfeldigvis en mediesensasjon gjennom sin opptreden med skjult kamera på reklamer og program på TV. Der blir vi kjent med Shahdov som skaper mye liv og røre med sitt opphold i New York...

Dette er den nest siste filmen til den klassiske filmskaperen Charles Chaplin, som har laget film helt siden filmens barndom. Chaplin har laget klassiker på klassiker i hele karrieren og dette blir ingen unntak, selv om filmen ikke er blant Chaplins aller beste. Og som vanlig spiller den gamle tusenkunstneren selv hovedrollen, har regi, skrevet manus og har laget musikken til filmen. Er det rart det blir stjernemateriale av en film med så mye film i kroppen?

Igjen får vi en fiffig filmide av Chaplin som gir et småsatirisk blikk på amerikansk popkultur og litt politikk gjennom kongelig innblanding med denne rare monarken. Chaplin spiller hovedrollen på en karismatisk måte, slik bare Chaplin kan. Han overspiller litt, men det passer med filmens litt lette preg. Chaplin spiller en galant eldre herremann på en måte du blir glad av, selv om han tøyser svært mye og minner ikke rent lite om Mel Brooks til tider i sin måte å spille på. Men filmen begynner bedre enn den slutter og det er kanskje litt av problemet med noe at ikke hele filmen glitrer like mye, med en litt for simpel og tradisjonell ending på det hele.

Humoren er som vanlig enkel i filmen med Chaplins vanlige sans for små gags og fakter. Det er alt fra når han sitter omtrent inntil trommesettet på det snobbete spisestedet og kelneren ikke hører noe av bestillingen for det spilles så høyt. Og humoren er litt i Mel Brooks-land med en del slapstick og morsom situasjonskomikk. Digger scenen når den unge yndige skuespilleren skal lage en reklame med skjult kamera for en deodorant sammen med den intetanende kongen. Den scenen er ganske artig og absurd skapt. Og mot slutten får vi også litt typisk Chaplinkomikk i heisen.

Fotoet er bra i filmen med mange oversiktlige kameravinkler som får med all komikken i bildet, på en veldig typisk Chaplinsk vis. Det er et veldig luksuriøst preg over scenografien i filmen som passer godt sammen med filmens hovedrollerollefigur som er født med sølvskje i munnen. Det er flere kule scener i filmen også. Liker det lyse og klare sort/hvitpreget over filmen som stråler mot oss. Lyset er med andre ord fremtredende i bildet og ting er lyssatt slik at det ikke blir for mye skygger fra rollefigurene.

Konklusjon
Filmen er ikke like klassisk som de andre filmene til Chaplin. Det fordi filmen er litt mindre morsom og har ikke like mye særpreg, selv om den skiller seg godt ut fra den andre filmene, så er dette litt tammere i fremføringen. Likevel er filmen annerledes enn de andre av Chaplins filmer og ligner mest på stilen i de senere filmene til Chaplin der talen har tatt over for pantomimen. Og filmen føles innimellom litt mer langdryg enn morsom, det gjør at jeg aldri helt får godfølelsen, selv om filmen utvilsomt har litt å komme med innimellom når Chaplin glimter til med litt magi fra eldre tider. Chaplin har med andre ord noen triks i ermet i denne filmen også.

Terningkast: 4+

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Grevinnen fra Hong Kong - Chaplins siste film er en kjærlighetskomedie med Loren og Brando
- Limelight - Gammel lærer ung om magien i rampelyset...
- Monsieur Verdoux - Annerledes Chaplin som en mørk dramakomedie
- Diktatoren - Chaplins diktatorparodi er genial
- Modern Times - Chaplin gir oss satire fra samfunnet på 1930-tallet
- City Lights - En rørende, morsom og tvers gjennom herlig film!
- The Circus - Chaplin i sirkusmanesjen...
- The Gold Rush - En av Chaplins morsomste filmer...
- A Woman of Paris - Chaplinfilm uten Chaplin...
- The kid - Enkel historie men stor filmmagi