Anmeldelse av Den største forbrytelsen, norsk film fra 2020

Etter ordre fra den tyske okkupasjonsmakten, blir en storstilt politiaksjon igangsatt over hele landet den 26. november 1942. I Oslo bidrar over 300 politifolk, NS-medlemmer og tilhengere i arbeidet med å arrestere jøder som videre deporteres bort samme dag. De skal fraktes bort fra landet med Donau, skipet som har som destinasjon utryddelsesleiren Auschwitz.

I regi av Eirik Svensson berettes historien om jødenes tilværelse og manges tragiske endelikt under krigen her i Norge. Svensson står fra før av bak sterke Natt til 17. (2014) og Harajuku (2018), og byr også her på et nært portrett når vi følger den litauisk-norske jødiske familien Braude.
Etter hvert som far og de tre sønnene i familien fraktes bort til Berg interneringsleir ved Tønsberg, står mor og datter igjen og vurderer å flykte til Sverige. Historien følger deres lykkelige år i forkant, til deres tragiske dager noen år inn i krigen.



Den største forbrytelsen tar seg lang og god tid. Til det meste. Dette skaper en god karakteretablering og en innledende del hvor vi får god forståelse for hvor inngripende og brutalt behandlingen av jødene var. Denne langsomheten i den narrative utviklingen har dermed en funksjon og effekt av at vi blir knyttet til denne familien, et godt grep som i hvert fall langt på vei fungerer godt for historien videre. Med få ord skildres også lavmælt små nyanser innen andre karakterer, og man skjønner eksempelvis at også disse sliter med sitt. Ondskapen får slik bedre tid til å sige inn, og det menneskeliggjør historien kraftig.

På den annen side lider filmen derfor også delvis av en repeterende, tradisjonell og utdragende stil som gir lite nytt til verken genren eller lidelseshistorier generelt. Det er sterkt, rørende og tankevekkende, selvsagt, men som filmopplevelse kommer den noe til kort i sin omstendige og noe skjematiske skildring av det som skjer. Historien sier oss liksom ikke så mye nytt, som den repeterer inn poengene sine, og den mangler en del lag for å bli riktig god som en fyldig krigsskildring.

Tankene underveis, og særlig mot slutten, tar oss mot en annen svært sterk skildring av behandlingen av jødene under den andre verdenskrig, nemlig Oscar-vinneren Sauls Sønn (2015). Som norsk films nå egen versjon av Schindlers Liste, beveger vi oss også her mot en slutt som både er hjerteskjærende og, den dag i dag, opprivende sinnevekkende på en måte som føles som et slag i magen. Her på slutten bruker regissør Svensson stillheten til maksimal kraft, til forskjell for filmens tidvis klisjémessige strykertoner som kommenterer det opplagte følelsesmessige.

Den største forbrytelsen er en film som kanskje ikke skiller seg aldeles ut rent filmatisk og fortellermessig, men som på en stødig måte er sterk i sin skildring. Den byr ikke minst på strålende skuespill, blant annet av Jakob Oftebro i en av hovedrollene. Lider gjør den imidlertid litt under ”sett det før”-tematikken og handlingen, uten at dette selvsagt skal holdes noe særlig imot den. Filmen gir stor gjenklang til uttrykket om at det er viktig å ikke glemme det som skjedde med jødene og under krigen, og med denne filmen har norsk filmhistorie endelig fått et veldig stødig og sterkt filmatisk portrett av det som hendte.

(Foto/Copyright: Agnete Brun/Karl Erik Brøndbo/Fantefilm Fiksjon)

Se om film er på streaming:

Harajuku - Annerledes ungdomsfilm

Natt til 17. - Realistisk og fin norsk ungdomsfilm