I en tung tid med nedturer både hjemme og på jobb, samtidig som depresjonen herjer over landet, søker Cecilia tilflukt foran kinolerretet. Etter å ha sett samme film gjentatte ganger skjer det umulige; en av filmens karakterer forlater lerretet, og trer inn i den virkelige verden.
I denne Woody Allen filmen blir man sendt inn i en fantasi preget metafilm som byr på både humor og tankevekkende scenarioer. Cecilia, som en dag opplever å få sin hverdag snudd på hodet da en av karakterene forlater lerretet og forelsker seg i henne, spilles av Mia Farrow. Tom Baxter, som forlater lerretet, og skuespilleren som portretterer ham, spilles av Jeff Daniels. De spiller godt sammen, og har en naturlig og energirik kjemi som passer filmens lekne tempo og stemning utmerket. Karakterene deres er også svært interessante og morsomme, da blant annet Baxter reflekterer over sine egne karaktertrekk og passer på å alltid holde seg i karakter, også utenfor lerretet. Ellers er flertallet av karakterene noe steoretypiske, men det passer denne filmen godt, da det forsterker hele aspektet av filmen som handler om filmen og hvordan den skiller seg fra virkeligheten.
Når det kommer til drivet i filmen kunne det ha vært mer informasjonsrike scener, da noen deler av filmen virker tilfeldige og uviktige. Scenene er også ofte lange. Med andre ord så kunne det ha skjedd en smule mer, men derimot er det også en pluss at man ikke helt vet hva som skjer videre fordi man ikke får så veldig mye informasjon. Det er som man følger de uvitende karakterene gjennom den uforutsigbare hverdagen. Man blir på en måte mer involvert i filmens uforutsigbare plot. Selve tematikken er også svært interessant: film avbilder den virkelige verden, men er totalt ulik. Det er en film som avslører filmens hemmeligheter. Dette vises på en humoristisk måte, og får en til å tenke over helt hverdagslige ting og hvor magiske de egentlig fremstår som på film, og ikke minst hvordan livet i film er lett og lystig, og ingen ting er uløselig. The Purple rose of cairo er så og si en film om film, og består av flere lag,men er verken innviklet eller komplisert. Den er ryddig og holder seg organisert, og er oversiktlig med det tekniske og i lydbilde. Dette skaper en realistisk atmosfære til tross for den urealistiske handlingen.
I denne filmen får Woody Allen det umulige til å virke mulig, og klarer både kritisere og fremme film samtidig. Filmen er heller ikke bare morsom, da det også foregår mye på den romantiske fronten, noe som resulterer i at den har sine mer dystre øyeblikk, romantiske øyeblikk, og har generelt mye forskjellig å by på. Alt i alt er dette en genial og underholdene film som både får en til å le og reflektere.