Anmeldelse av Oslo - København, norsk film fra 2020

Linn og Ingar driver et vellykket inkassobyrå i Oslo og inviterer med seg kollega Ingeborg og hennes mann på danskebåten en helg. Linn har alltid ønsket seg barn, men har ikke fått det til enda. Under middagen på overfarten spør hun Ingeborg om et uvanlig spørsmål, noe som setter alles forhold under sterkt press.

Regissør, mat- og drikkeentusiast Jan Vardøen serverer her sin fjerde langfilm etter de tre første noe blandede opplevelsene. I Oslo –København bys vi på et firspann bestående av Rudy Claes, Hallvard Holmen, Kathrine Johansen og Lars Berge, alle rimelig kjente ansikter fra diverse serier og filmer. Mens førstnevnte kanskje er mest kjent fra legendariske Hotel Cæsar, er Johansen et av de siste årenes virkelige stjerneskudd med roller i Skjelvet og aktuelle Børning.

Skuespillet og kjemien mellom de fire er godt og fungerende. Skuespillet likeså. Selv om det er litt vanskelig å forstå hvorfor Claes sin karakter Linn i det hele tatt er sammen med harrygutten Ingar, er selve hovedtematikken og problemstillingen deres noe som engasjerer sånn passe, uten at det gås så veldig i dybden her. De fire typene kommer godt frem, og kontrastene dem imellom er i stor grad mye av drivkraften for historien.

Når disse likevel er basert på et noe stereotypisk manus, med karakterer vi leser og skjønner hvordan er allerede før de åpner kjeften, ja da skjønner man jo fort stereotypien i dette. I Vardøens Høst (2015) var det en spenning og noe uvanlig over hovedkarakterene, i aldersforskjell, bakgrunn og måten de fant hverandre på. På denne danskebåten er det ingen overraskelser i karakterene. De bryter aldri forventningene til klisjeene, og følgende forblir de både litt uforløste og hule, kjedelige og daffe. 

Filmatisk brukes lange, dvelende og seige scener. Her er lite tempo, og en middagsscene (føles å) utgjøre over halve filmen. Det er også påfallende hvor tydelig Vardøen syr inn sin mat-, drikke- og annen form for kunnskap på en så overtydelig måte at man sitter og føler seg belært underveis. Dette er delvis kult, fordi kritikken blant annet er rettet mot aktører som tydeligvis ikke har særlig god smak og kunnskap om diverse ting, delvis ukult, fordi det altså oppleves så enkelt og overtydelig.

Det er for øvrig lite her som minner om en kinofilm i stil, form og format, selv med noen pene sjø- og fergeoverblikk, inkludert et par fine dronekjøringer. Det er nærmest noe såpeoperaaktig over filmen som ikke nødvendigvis gjør den noe dårlig, men den oppleves så enkel, treig og unødig tydelig i alt den foretar seg, at det er vanskelig å anbefale den som en kinoopplevelse. En tidvis irriterende bruk av bakgrunnsmusikk, spesielt over høytaleranlegget på danskebåten, gir ikke akkurat filmen noe mindre harry eller mer flatterende uttrykk og burde med fordel blitt kuttet helt bort. Hva slutten angår skal ikke undertegnede røpe, rett og slett fordi han ikke skjønte den. Til slutt blir man sittende og lure fælt på hvorfor Vardøens fininnstilte smaksløker ikke strekker helt til innen filmmediet. Det hadde vært fint om han var like kresen på alle elementer der innad også, for dramakonseptet viser han innimellom at han kan ha en god hånd om.

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon)

Se om film er på streaming:

Det norske hus - Ujevn harselering med Det norske hus

Høst - Sært, men pent Oslo- og karakterportrett

Heart of Lightness - Søvnløs i Lofoten - Alternativ Ibsen fra billedskjønne Lofoten